Blogging–en fragmentert del av oss.

Sier hva vi gjør og sier i cyberspace noe om helheten i hvem og hvordan vi er?

Dagbladet.no skrev 28. oktober 2010 om Gudrun Jona Gudmundsdottir (23), som fikk avslag på søknad om arbeidsavklaringspenger fra NAV tidligere i sommer. Grunnen til at hun søkte om arbeidsavklaringspenger, var ifølge db.no at hun lider av kronisk urticaria (elveblest) og moderat depresjon, og derfor ble oppfordret til å søke av sin fastlege.

Første avslag på søknaden var begrunnet for gode skolekarakterer. Det i seg selv, for meg, en merkelig begrunnelse, men som jeg ikke har noen forutsetning til å synse noe om. Da hun klagde på avslaget, kom NAV med utdrag fra hennes private blogg, og dette:

«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.» (Dagbladet 2010)

Riktignok fremholder NAV at kontroll av personlig blogg ikke alene utgjorde avslaget: “Vi bruker ikke uttalelser fra en blogg som begrunnelse for et vedtak alene, sier Thorbjørnsen til Dagbladet.” (Dagbladet 2010)

Ikke kjenner jeg saken utover hvordan den er fremstilt i media, og ikke har jeg sett bloggen til Gudrun tidligere. Jeg føler dog det er på sin plass å peke på følgende:

Hvordan vi fremstiller oss på nettet, for eksempel i en blogg, tegner ikke helheten over hvordan vi faktisk er eller har det. Vi utfører aktivt en selektiv utvelgelse av hva, hvor mye og ikke minst hvordan vi deler av oss, og har alle ulike incentiver og bakgrunn for å dele akkurat det vi gjør med offentligheten. Med andre ord, vi presenterer en redigert utgave av oss selv på nettet.

(…) Men en eventuell oppmerksomhets- og betroelseskultur innebærer ikke at individet ukritisk formidler sin subjektivitet. Vi har større kontroll over egne nettmedierte uttrykk enn hva som er tilfelle for muntlig kommunikasjon. For noen betyr muligheten til å etterprøve egne uttrykk før de publiseres at grensene for selvrepresentasjoner endres.
(Maria Lüders, “Private subjekter i digitale miljøer” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

At aktivitetsnivået i en blogg skal være indikasjon på noe som helst, må vel være (og her synser jeg subjektivt – jeg er ingen fagperson, sånn som både hennes fastlege og spesialist som har uttalt seg om hennes “førbarhet”), at denne personen virker som en som har mulighet til å jobbe med seg selv og klare ting bare det legges til rette for det? Som lekmann lurer jeg og på om det kan ligge noe i det å gripe fatt i det positive, de tingene man ihvertfall mestrer, og dele fremskrittene der for å vise at dette har man ihvertfall kontroll over? Hva vet de om kanskje bloggen hennes brukes som en form for selvterapeutisk utløpskanal, slik hun selv hevder:

Hun forteller at hun prøver å fokusere på de positive tingene i livet på bloggen.
- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp, mener hun.
(Dagbladet)

David Brake konkluderer i “Personlige bloggere og deres publikum” blant annet med at:

Mange av de intervjuende følte at deres egen bloggpraksis var fornøyelig, noen ganger til og med verdifull og selvutviklende. For dem som ikke ellers fikk utløp for sin kreativitet, muliggjorde dette en plausibel måte å nå ut til et publikum på.
(David Brake, “Personlige bloggere og deres publikum” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

Vil ellers peke til Ida Jacksons (Virrvarr) innlegg der hun skriver om mestringsperspektivet som motivasjon når hun blogger om sin psykiske problemer, og hva hun deler og ikke deler i den forbindelse.

Og så har vi Jill Walker Rettberg, som minner oss om at fordi visse typer blogs skrives med en personlig, fortrolig fortellerstemme som får oss til å føle en viss nærhet til bloggeren (og – min tolkning: virker mer autentisk for hvem og hvordan personen bak bloggen er), kan det være alt for lett å glemme at bloggeren faktisk ikke deler alt av tanker eller opplevelser med leserne av bloggen (Jill Walker Rettberg, “Blogging" 2008).

Kanskje det var akkurat den fellen NAV her gikk i.

Fordommer II

"Voldtatte BARN risikerer fengsel!!"

Hva kan jeg si?
Dette er en Facebook-gruppe, opprettet av en som, ut i fra språkbruken, er inderlig engasjert i temaet. Og det er ingenting galt i dette - det er supert at folk engasjerer seg på de måtene de kan. De aller fleste engasjerte folk utretter iallefall mye mer enn det jeg gjør, for å si det sånn.

Men altså.
Uthevingen av BARN i store bokstaver og bruken av flere (ok, bare to da, noe som tross alt er ganske så moderat om man ser på den gjengse fjeseboksjarongen) utropstegn? Den direkte implikasjonen (derivasjonen?) (altså, jeg skjønner meningen og den er jo igrunn riktig, don't get me wrong, men jeg vet ikke, jeg leser det på en måte direkte overføring av voldtatte barn = fengsel, på en måte - der det korrekte skulle sikkert vært "voldtatte barn som tar abort risikerer fengsel". Gjør ikke påstanden mindre sant, da. Hm.)?
Tja, jeg vet ikke, men noe stritter imot meg når jeg leser sånne patos-deklamerende setninger.
På meg virker sånt som regel mot sin hensikt. Selv om påstanden er sant.
I'm a shallow snob.

Ps. Før dere dypper meg i tjære og ruller meg i fjær; jeg HAR skrevet meg opp på Amnesty-oppropet. FØR jeg fikk denne invitasjonen på FB. Og FYI, jeg bruker ikke FB liksom. Har ment å skrive om det en gang, men ikke enda.

Ps2. Hvorfor i huleste har, i skrivende stund, 92 549 ført seg opp som "attending" og ytterligere 16 783 valgt "maybe attending" i Facebook-gruppen, mens "kun" 63 429 faktisk har skrevet seg på oppropet hos Amnesty International? Så dypt stakk supporten?

Ps3: Må bare si det igjen - ja det er supert at folk engasjerer seg uansett hvordan, og ja, det ER en god sak å støtte :) Og jeg er ikke perfekt sjøl, I know (se - jeg blander norsk og engelsk og legger inn mange parenteser og har et overforbruk av bindestrek...blant annet). Jeg må bare innrømme jeg er en skapsnobb som mener språkbruk skal tilpasses situasjonene...men når jeg tenker meg om, så er nok denne bruken perfekt for en slik gruppe og kommunikasjonskanal, altså (den indikerer jo liksom "jeg er engasjert og sint, dette er urettferdig, bli med meg og støtt oppropet mot du og"). Bare ikke meg. Ellerno.

'Nuff rabling & negativity!

Fordommer I

Det hvinte i bremsene.

En ung dame passerte rolig centimeter foran det sorte gliset, for anledningen plassert halvveis inn i fotgjengerovergangen. Den sorte SUV'en brummet utålmodig. Brummingen levnet ingen tvil om hva sjåføren mente om blondinens demonstrative gå-sakte-over-feltet-marsj.

Det var ingen tid å miste. Straks blondinen passerte, gikk rusingen over til svidd gummi. Bilen skjøt fart tre meter før den nok en gang måtte bråbremse - for køen foran. Det gjelder å svi av mest mulig bensin på kortest mulig strekning. Alltid.

Rødt og oransje lys ble til grønt. Køen sneglet seg avgårde i bytrafikken. Straks kom det oransje lyset på. SUV'en hadde fortsatt dårlig tid. Den smatt over til motsatt fil, og vinket farvel til et trafikklys som forlengst var blitt til rødt.

I tankene mine unnskyldte jeg den mannlige sjåføren;
I stedet for å være fordomsfull overfor kjønn og biltype, var nok grunnen dette:
den usynlige kona i det tomme passasjersetet skulle føde og de måtte rekke Haukeland.

********

Er det bare meg som synes at det er ekstra kostelig å gå sakte over fotgjengerovergangen når bilen har måttet bråbremse fordi den egentlig ikke hadde tenkt å stoppe i det hele tatt, liksom?

Hilsen smålig

Å skue hunden på hårene

Som adoptert synes jeg det er utrolig fascinerende at asiatere jeg møter tilsynelatende kan se hvor jeg opprinnelig kommer fra. Ihvertfall har de få jeg har møtt vært ganske ivrige etter å plassere meg. Med skremmende stor presisjon.

Selv kan jeg for eksempel ikke se forskjell på etniske nordmenn og svensker. Eller nordmenn og dansker. Det til tross for at jeg har bodd i Norge i alle mine år (minus livets syv første måneder). Kan noen det?

Det jeg ihvertfall kan, er å gjette om noen ser nordisk ut, eller øst-europeisk – men da igrunn bare sånn grovt sett.

Men, tilbake til asiatene. Da jeg var liten, pleide familien å feire begivenheter med middager ute. Det skjedde ikke så ofte, men når vi først var ute, var det kinesisk mat det gikk i. En gang kom eierne ut i restauranten for å se nærmere på meg, og begynte høylytt å diskutere seg imellom hvor jeg kom fra. En av de løftet på håret mitt og kikket grundig etter i nakken min. Det avgjorde liksom saken for dem. Huh, liksom? Jeg var cirka to år, og dette er en kuriositet mine foreldre synes er artig å fortelle om innimellom. Men eh – hva er det med nakken som kan vise noen hvor en kommer fra?

Gjennom årene har asiatere kommet bort og enten slått fast eller nikket ivrig “ah-det-var-det-jeg-visste” når jeg sier jeg opprinnelig kommer fra Sør-Korea. What, how come? Selv ser jeg ikke forskjell – asiatere er – unnskyld min ignoranse – asiatere. Iallefall når det kommer til landtilhørighet á la Kina-Vietnam-Korea-Japan.

Kan det være noe så banalt som deduksjon, fordi det var en tidsperiode hvor adopsjon fra Sør-Korea var populært i Norge (methinks?), og jeg passer inn under den tidsperioden liksom? Men – det har vært snakk om asiatere både i Norge og i utlandet, og asiatere som ikke har vært i landet i alt for mange år. Er sånn kunnskap generell, og gjør det lettere for dem å gjette riktig?

Snodig.

Just sayin’

I dag kom guttungen på ni bort og spurte - “Du mamma? Hvor var det du egentlig kom fra igjen?”. Noen i klassen hadde lurt, og han husket det ikke. Det har egentlig aldri vært noe tema her hjemme, og det var først for rundt ett år siden jeg plutselig kom på at guttungen kanskje burde vite at mamma’n hans var adoptert og egentlig kom fra et annet land, sånn i tilfelle han skulle få noen spørsmål. Sånn matter-of-factly, no big deal. Jeg vet ikke – har aldri brydd meg noe særlig om det, men det virker kanskje sløkket av meg siden jada, ungene mine ser jo anerledes ut, sånn som meg, og burde dermed vite sånne ting? Ja, jeg er adoptert. Men det å være adoptert har aldri vært en del av min bevisste identitet slik jeg ser det - det har bare vært sånn, noe som er. Makes sense?

Ahwell.

~~ I know just what you’re saying ~~

Hey You!

Project Stop-Loving-You isn’t going too well. It might very well be too late to undo the old carvings in ones heart, to stop it from going in the same direction like it always has. I don’t know if I really am sorry about that, though. Sure, it hurts, and that is why this project was launched in the first place. Still, I cling onto the hope that it might be easier for you to change your mindset than it is for me. It should, I insist. Thanks for letting me speak out my mind. Even though you doesn’t want to hear. It’s not okay, but what can one do.

Unfortunately yours,

Title: “Don’t Speak” – No Doubt

Art macht frei

“Art macht frei” står det på veggen like ved Vektertorget i Bergen.
Sitatet virker malt/sprayet med stensil, og under sitatet er det en figur av en mann med en ansiktsmaske foran ansiktet (se bildet ovenfor).

Sitatet i seg selv virker fint – “kunsten gjør fri/frigjører”. Ordene oser likevel av ubehag. De skaper konnotasjoner til “Arbeit macht frei” – også det i og for seg et fint sitat/slagord, men som de aller fleste oppadgående mennesker vil forbinde med nazistenes arbeidsleire under andre verdenskrig.

Og som om det ikke skulle være nok, at ordene skaper denne konnotasjonen, understrekes det ved den visuelle utformingen av sitatet. Sitatet er utformet etter det mest berømte stedet sitatet stod, konsentrasjonsleiren Auschwitz. Og figuren med ansiktsmasken? Smør på flesk, spør du meg. Akkurat det er en artig touch dog, i den forstand at bruk av ansiktsmaske er nødvendig (iallfall veldig lurt :p) ved denne typen kunst, samtidig som det også understreker arbeidsleir-forbindelsen – gasskamrene fangearbeiderne endte opp i når de ikke lenger var til nytte.

Jeg vil si den er en av de bedre street art piecene jeg har sett. Den får deg til å stoppe opp et øyeblikk. Kanskje grubler du litt over hvorfor dette rørte ved deg, før du kommer på de underliggende assosiasjonene. Dobbelheten i både ord og visualitet er snedig utført. Hva ville kunstneren egentlig? Mener h*n det er en forbindelse der, for eksempel at kunstnere er ufrie slaver av kunsten?  Eller at vi skulle falme rundt i assosiasjonene og ende opp med å lure på hvorfor i utgangspunktet helt uskyldige ord satt sammen kan bety noe helt annet enn deres semiotiske betydning (eller bruker jeg “semiotisk” her feil – inkluderer semiotikk også denne typen ilagtekstra-menighet? Eller er jeg inne på hermeneutikk nå, fortolkning av tekst. Hm.)

Er ingen kunstkjenner eller whatever, så jeg vil egentlig bare si: me like.

Ps. Til bursdagen min sist helg fikk jeg Street Art Norway-boken av noen gode venninner. Super bok, og bladde kjapt igjennom for å se om denne piecen var med, eller eventuelt andre av samme kunstner (Joy?) – det virket ikke sånn. Noen som vet når denne ble til?

Sosiale medier i mediene

Jada, overskriften er litt for vid til det jeg skriver om her. Bear with me.

Den såkalte TTT-saken i Bergen, teleanbudssaken som endte opp med lekkasjer og antatt korrupsjon, hadde torsdag 2. august høring i finanskomiteen i bystyret.

Til denne høringen sendte Bergens Tidende en journalist, Frode Bjerkestrand, som twitret direkte fra høringen for BT. Twitterfeeden hans ble sendt direkte i et eget vindu i saken om høringen på nett.

Twittervinduet var direkte koplet opp mot journalistens egen twitterkonto.

Dette er en interessant måte å bringe aktuelle saker rett på nett og til leserne. I stedet for at journalisten oppdaterer selve saken fortløpende, twitrer han, og tweetene kommer opp på siden. Samtidig kan de som følger ham på twitter (eller hashtaggen), også følge den fortløpende oppdateringen uavhengig av å måtte være på BT-siden. Akkurat den uavhengige siden mener jeg er en stor fordel, selv om BT kanskje helst ønsker folk på bt-sidene.

Noen tanker om denne måten å bringe fortløpende info til folk på:

• Et av ulempene er Twitters egen begrensing på 140 tegn. Etter de første, innledende tweetene fra høringen, hashtagger han tweetene med “#TTT-saken”, noe som gir enda færre tegn å boltre seg på. Korte, presise meldinger måtte skrives. Kanskje ikke en ulempe det, da.
• Dette er tilsynelatende billig teknologi – det er bare å “hanke” twitterfeeden, i dette tilfellet hans personlige (eller – den journalistiske - @BTFrodeBjerk indikerer at tweetene hans herfra mer eller mindre er journalistiske tweets, og at han kanskje har en annen, personlig twitterkonto for personlige tweets) twitterkonto, inn i siden.
• Ut i fra twitterfeeden til journalisten var dette en enveiskommunikasjon – han rapporterte kun – inngikk ikke i samtaler med eventuelle andre twittere som kommenterte det han skrev (om de kommenterte/replyet han direkte – det vet jeg ikke).
• Jeg lurer på om det er mulighet for å bestemme når man skal slutte å følge noens feed i et sånt twitterfeedvindu? Hvis ikke, kommer vinduet til å fortsette vise journalistens andre tweets…(han har i skrivende stund ikke twitret mer etter høringen).
• BT kunne ha valgt å følge feeden til hashtaggen de brukte - “#TTT-saken” – da hadde andre kunne slippe til med innspill om de brukte den hashtaggen. BT ville dog ikke hatt noen kontroll med hva andre i så fall skrev, siden feeden ville ha fanget opp alt med “#TTT-saken” uansett innhold. Slike feeds har også en tendens til å virke litt uoversiktlig ved stor aktivitet.
• Når det gjelder selve tweetene, synes jeg det er interessant å bli fortløpende oppdatert i en såpass viktig og interessant sak. Ok, det er kommentatorens (egen)forkortede rapporter om hva som skjer, hvem som sier/mener hva på under 140 tegn, likevel.
• Større medier, som VG og Dagbladet, har tidligere hatt hashtagfeeds på bestemte saker.
• Dagbladet har feks oppdatert fortløpende fra Tour de France med egen spesiallagd side som ble oppdatert kontinuerlig. Ingen begrensinger på antall tegn der. De hadde også en egen chat-funksjon der alle kunne slippe til dersom man registrerte & logget seg på.
• VG (eller kanskje var det Dagbladet?) hadde chatlignende oppdatering fra Bolivia-rettsaken. Slapp også til lesere som kunne kommentere der.
• Både Dagbladet og VG sine chat/oppdateringsgreier virker spesialscriptet, ergo – koster mer å designe (iallefall engangsutgift?), enn å bare kople til og få oppdateringer fra twitter?
• (joda de har vel chatscripts for div fotball&sportsgreier, men jeg følger ikke med på de så :p)

Hmhm, summa summarium, liker måten Twitter ble brukt i akkurat denne saken, som for meg var nytt fra BTs side (har de gjort dette før?). Mener konseptet har utviklingspotensiale dog.

Thoughts?

Livet passerer i det skjulte

Interessant.

Årene har gått. Det merkes ikke helt der en står midt oppi det hele. Skulle en derimot gjenåpne en gammel epost-adresse, kan en konstatere at livet i mellomtiden har gått i årene siden adressen sist ble brukt.

I høst fikk jeg gjenåpnet UiB-kontoen min. Da fikk jeg det midt i fleisen.
Nyhetsbrev fra BarniMagen, Babyverden og Bokkilden. De har fortsatt å tikke inn uib-kontoen siden jeg aktivt var en bruker av denne. Sånn apropos - den yngste er nå fem år.

Riktignok har jeg lurt på hvor det ble av nyhetene til Bokkilden. Og meldt meg inn på nytt igjen med den private epost-adressen min. Men de to førstnevnte? Heh.

Kuriøst.

Ps. Like artig å se at – hva heter det – når man skriver inn i browserlinkfeltet og den fortløpende kommer opp med linkforslag? Nevertheless – gamle forskningslinkforslag til gamernettsteder og menings- og kronikkinnlegg i bt.no dukker stadig opp. Artig nostalgia å gjenlese gamle forskningsinteresseområder.

Mobildödaren

Det hele begynte i fjor sommer.
Vi var på østlandet, og min kjære, trofaste Nokia-mobil forsvant. Plutselig.
Nå skal det innrømmes at det ikke var et alt for uvanlig fenomen. Som regel dukket den opp, godt hjulpet av høy ringetone og en annens telefon.
Men vi var på fremmed grunn, og et bryllup skulle fotograferes dagen etter. Krise!

Dagen etter fikk jeg vite at noen hadde funnet mobilen min.
- Det er ikke et pent syn, ble jeg advart.
”Noen” – meget sannsynlig undertegnede, hadde nemlig prestert å kjøre over mobilen med bilen ute på det gruslagte gårdstunet. Den så da noenlunde hel ut, og virket sannsynligvis – om det bare gikk an å se noe annet enn svakt blinkende lys gjennom en særdeles sprukken glassfront.
Jeg trengte en ny telefon.

Valget falt noen uker etter på en shiny knallrød, lekker Samsung touch-telefon. Rimelig var den da også, for alt det den inneholdt. En tusenlapp, bare.
Litt etter begynte jeg i ny jobb. Fotograf i lokalavisen! Spennende!

På et av de første fotooppdragene måtte jeg ut i styrtregn. Reneste det-regner-katter-og-hunder-ja-du-er-i-Bergen-vær. Svære, tennisballaktige regndråper høljet ned, og fant veien inn regnjakkelommen. Der min flunkende nye mobil lå. Det var 500 kroner ut vinduet uken de to ukene jeg fikk beholde den mobilen.

Deretter hadde jeg lært. Nå skulle en mobil av eldre modell kjøpes inn, til en krone stykket. Det var visst ikke noe vits med noe bedre.

Lenge gikk det fint. Nesten ett år, faktisk. Joda, utallige ganger måtte hustelefonen til pers for å ringe opp mobilen når den hadde bestemt seg for å gjemme seg. Men vis meg den person som ikke har måttet ty til slike midler en gang i blant? Dessuten dukket den alltid opp, selv om det kunne gå dager imellom.

Så opprant den første, ordentlige dagen på universitetet. Pliktoppskyldigst gikk jeg til innkjøp av en kaffetermoskopp, siden jeg helt sikkert kom til å drikke en del kaffe på universitetet. Dessuten hadde den lokk! Lokk med åpningsmekanisme for drikketuten! Lokk = trygt å putte koppen i veska, no?

Spør du mobilen min, hadde den nok sagt nei – dersom den var i live. Å slippe den rett ned den åpne veska mi var nok ingen god ide. Plutselig hadde lokket løsnet seg litt. Nok til å skvulpe litt kaffe i veska (“Har du en kaffekopp i veska? Som ikke er tømt?” sitat hoderystende mann). Samtidig var mobilen på mystisk vis forsvunnet.

Aner du koblingen?
Det gjorde ikke jeg de 45 minuttene jeg bar på den dumme kaffekoppen i hånda mens jeg febrilsk lette etter mobilen.

Som senere ble funnet da mannen bestemte seg for å ta affære (“Hvorfor gå rundt med halvfull kopp når du ikke har tenkt å drikke opp kaffen uansett?”) og tømme kaffekoppen for meg.

“Du, det er ok å bare si det dersom du ville ha en ny mobil, vet du.”

Noter til glede og besvær

Noter er kjekke saker.

Det fremgår av setningen overfor at jeg liker noter. De små tegnene ved siden av ord eller setninger som viser til mer informasjon et annet sted. Jeg må ærlig talt innrømme at de gjør meg nysgjerrig. Hvorfor valgte forfatteren av teksten å legge inn en note akkurat der? Det kan være noe så trivielt som å referere til noe, en annen tekst forfatteren hentet informasjonsbiten sin fra. Det kan være fordi forfatteren ønsket å utdype noe, noe forfatteren kanskje mente var underordnet selve teksten. Det kan være et årstall. Noten er ikke nødvendig for selve teksten, men utdypende for den leser som velger å lete seg frem til noten.

Ikke alle noter er like. En note er fellesbenevnelsen for margnoter, sluttnoter og fotnoter. Margnoter kommer i margen på siden. Sluttnoter kommer - vent for det - til slutt i kapitlet eller hele teksten, altså bak i boken. Fotnoten, kanskje den mest vanligste benevnelsen, er noter som kommer på slutten av samme side som notetegnet.

Det finnes nok av lesere som ignorerer notene totalt. Jeg hører altså ikke til den kategorien. Jeg hører derimot til den delen av lesere som ikke kan begripe hvorfor så mange forfattere tilsynelatende er så glad i sluttnoter. Det føles unektelig som et unødvendig (over)grep å skulle tvinge notehungrige lesere til å måtte lete til seg sidene bakerst i boken, eller til sidene der kapitelet slutter, for å finne ut hva som skjuler seg bak noten. Jeg liker å bla i sidene kronologisk, ikke hoppe frem og tilbake, ilagt noe leting her og der.

Det er klart. Jeg kan bruke små, kjekke klistrelapper til notesidene for å fortere finne frem. Jeg kan ignorere notene komplett (klarer jeg det? nei). Jeg vil heller bruke energien min på å irritere meg over forfatteren, eller i hvert fall layoutdesigneren, som kaster bort verdifull konsentrasjon. Min verdifulle konsentrasjon. Mens jeg motvillig blar og leter meg frem til sluttnoten.

Ja til fotnoter!
Nei til sluttnoter!
Tja til margnoter.

Der. Da fikk jeg sagt det.