Noter er kjekke saker.
Det fremgår av setningen overfor at jeg liker noter. De små tegnene ved siden av ord eller setninger som viser til mer informasjon et annet sted. Jeg må ærlig talt innrømme at de gjør meg nysgjerrig. Hvorfor valgte forfatteren av teksten å legge inn en note akkurat der? Det kan være noe så trivielt som å referere til noe, en annen tekst forfatteren hentet informasjonsbiten sin fra. Det kan være fordi forfatteren ønsket å utdype noe, noe forfatteren kanskje mente var underordnet selve teksten. Det kan være et årstall. Noten er ikke nødvendig for selve teksten, men utdypende for den leser som velger å lete seg frem til noten.
Ikke alle noter er like. En note er fellesbenevnelsen for margnoter, sluttnoter og fotnoter. Margnoter kommer i margen på siden. Sluttnoter kommer - vent for det - til slutt i kapitlet eller hele teksten, altså bak i boken. Fotnoten, kanskje den mest vanligste benevnelsen, er noter som kommer på slutten av samme side som notetegnet.
Det finnes nok av lesere som ignorerer notene totalt. Jeg hører altså ikke til den kategorien. Jeg hører derimot til den delen av lesere som ikke kan begripe hvorfor så mange forfattere tilsynelatende er så glad i sluttnoter. Det føles unektelig som et unødvendig (over)grep å skulle tvinge notehungrige lesere til å måtte lete til seg sidene bakerst i boken, eller til sidene der kapitelet slutter, for å finne ut hva som skjuler seg bak noten. Jeg liker å bla i sidene kronologisk, ikke hoppe frem og tilbake, ilagt noe leting her og der.
Det er klart. Jeg kan bruke små, kjekke klistrelapper til notesidene for å fortere finne frem. Jeg kan ignorere notene komplett (klarer jeg det? nei). Jeg vil heller bruke energien min på å irritere meg over forfatteren, eller i hvert fall layoutdesigneren, som kaster bort verdifull konsentrasjon. Min verdifulle konsentrasjon. Mens jeg motvillig blar og leter meg frem til sluttnoten.
Ja til fotnoter!
Nei til sluttnoter!
Tja til margnoter.
Der. Da fikk jeg sagt det.
No comments:
Post a Comment