Thursday, August 25, 2011

Det er få ting som er så vanskelig som kunsten å hilse på folk

Denne stod i trykk i Askøyværingen tidligere i juni, i spalten «Sånn er det med den saken». Artig nok er denne trolig den jeg har fått mest respons på fra lesere. Stor stas :)

«Smil, og verden smiler tilbake», er det noe som heter. Vel, jeg prøver å leve opp til idealet. Det er bare det at det er så vanskelig å huske på det når du egentlig er en ganske så sjenert person.

Når du går langs en vei, for eksempel i sentrum, og passerer mange folk. Da er det ikke sedvane å hilse på de du passerer. Men hvis du er i nærområdet hjemme, og tar en spasertur, eller går tur i skogen. Da er det vel helt andre regler som gjelder? At det er skikk og bruk å hilse på de få personene du passerer?

I det øyeblikk jeg spotter møtende folk på en øde vei begynner jeg å smugkikke litt på dem for å forsøke å analysere situasjonen og se hva den krever av deg.

Ser de ned på veien, ut på siden, eller har de haken løftet opp og blikket festet på meg? Eller er blikket litt stivt festet ut mot siden? Jeg blir lett usikker, men som regel slipper jeg unna med et forsiktig smil og eventuelt, om jeg føler meg modig, et nikk i tillegg. Om det er en person jeg har sett før og av erfaring vet pleier å smile tilbake, drister jeg meg til og med til et lite «hei» i forbifarten. Eller, det vil si – munnen min former seg til et «hei», selve hei´et kommer ut som et knapt hvisken. Av og til blir det en liten «sisten» som lekes, den ene gangen hilser jeg men ikke den andre, den neste gangen samme person forbigås hilser personen men ikke jeg, og så videre og så videre...

Det verste er å feilbedømme situasjonen. De tilfellene når de du møter faktisk sier «hei» eller gir deg et strålende smil i det de passerer, og du egentlig trodde de ikke skulle hilse og det er for sent å gi dem et nikk eller smil tilbake. Eller når noen du vet hvem er men ikke husket i det øyeblikket hilser på deg uten å få respons. Da blir jeg flau må innrømmes. Men ikke så flau som i situasjonene hvor jeg er den som smiler og sier (ok, hvisker) «hei», og bare får mutte tryner med blikket stivt festet forbi deg tilbake.

Egentlig er det kjempetåpelig å tenke sånn, at man «må» få en positiv respons tilbake for å gi en ut. Jeg er fullstendig klar over det. Og så påvirker det den videre situasjonen, neste turfolk man møter hilser kanskje blidt på deg, mens du er nedenfor etter de forrige som ikke hilste og har bestemt deg for å ignorere de neste du møter.

Men, det er jo hyggelig å møte et blidt fjes i forbifarten, så jeg prøver...avogtil...

Tuesday, August 16, 2011

Takk for tilliten!

Denne stod på trykk i spalten «Sånn er det med den saken» i Askøyværingen en gang i juni.

Jeg liker å få tilbakemeldinger. Konstruktive tilbakemeldinger som bidrar til å utvikle meg som journalist er velkomne, og så blir jeg glad av ros. Jeg mener – hvem liker vel ikke litt ros, eller å vite at noen faktisk leser det en skriver og synes det er ålreit? Jada – jeg blir forlegen, men samtidig gjør det godt inni en, når det gjelder ros, altså.

Her forleden fikk jeg en tilbakemelding som fikk meg til å tenke litt. En kilde som sa hun i forkant hadde vært litt bekymret for om hun nå «dreit seg ut» for hele Askøy. Men som var blitt mer enn beroliget når reportasjen kom på trykk. Sånt gjør godt å høre.

Men altså? Jeg vet hvor skummelt det kan være å få besøk av en journalist. At noen skal komme og kanskje eksaminere det du gjør eller sier, og komme med sin fortolkning, sin oppfatning av situasjonen - på trykk. All honnør til dere som frivillig slipper oss til, som sier ja når det gjelder personlige ting, som for eksempel å bli intervjuet til fredagsgjesten, eller medvirker til en magasinsak. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde turt sånn personlig altså. Så la meg bare med én gang få lov til å si: Takk for tilliten, for at vi får lov til å komme innpå dere for en skakket stund.

Én gang har jeg blitt intervjuet. Jeg var vel fjorten eller der omkring. «Lille, eksotiske og vevre Ania», stod det å lese i ingressen. Jeg husker ordvalget godt. Fordi jeg ble litt småflau, selv om det var helt uskyldige ord og en kurant beskrivelse av en jente i et da guttepreget miljø. Journalisten bet seg også merke i lyden av den kjappe klapringen over tastaturet – det var kanskje ikke så vanlig med kjappe tastere den gangen, og intervjuet foregikk ved at jeg var på kontoret til journalisten og chattet med min venninne over IRC.

Det er disse to tingene jeg husker fra intervjuet. Jeg mislikte ikke artikkelen, tvert imot, det var en artig og interessant opplevelse så vidt jeg kan huske. Samtidig var det forunderlig å skulle «møte seg selv» gjennom andres øyne, å se hva journalisten mente var viktig og mindre viktig fra hele intervjuseansen.

Liten av vekst er jeg fortsatt. Eksotisk – vel, jeg ser ikke akkurat etnisk norsk ut, så det stemmer vel og. Vever skulle jeg ønske jeg fortsatt var.

Og den kjappe klapringen av fingre over tastaturet? Den er der fortsatt, men jeg har lært meg å ta litt mer hensyn når det gjelder støynivået.