Å skue hunden på hårene

Som adoptert synes jeg det er utrolig fascinerende at asiatere jeg møter tilsynelatende kan se hvor jeg opprinnelig kommer fra. Ihvertfall har de få jeg har møtt vært ganske ivrige etter å plassere meg. Med skremmende stor presisjon.

Selv kan jeg for eksempel ikke se forskjell på etniske nordmenn og svensker. Eller nordmenn og dansker. Det til tross for at jeg har bodd i Norge i alle mine år (minus livets syv første måneder). Kan noen det?

Det jeg ihvertfall kan, er å gjette om noen ser nordisk ut, eller øst-europeisk – men da igrunn bare sånn grovt sett.

Men, tilbake til asiatene. Da jeg var liten, pleide familien å feire begivenheter med middager ute. Det skjedde ikke så ofte, men når vi først var ute, var det kinesisk mat det gikk i. En gang kom eierne ut i restauranten for å se nærmere på meg, og begynte høylytt å diskutere seg imellom hvor jeg kom fra. En av de løftet på håret mitt og kikket grundig etter i nakken min. Det avgjorde liksom saken for dem. Huh, liksom? Jeg var cirka to år, og dette er en kuriositet mine foreldre synes er artig å fortelle om innimellom. Men eh – hva er det med nakken som kan vise noen hvor en kommer fra?

Gjennom årene har asiatere kommet bort og enten slått fast eller nikket ivrig “ah-det-var-det-jeg-visste” når jeg sier jeg opprinnelig kommer fra Sør-Korea. What, how come? Selv ser jeg ikke forskjell – asiatere er – unnskyld min ignoranse – asiatere. Iallefall når det kommer til landtilhørighet á la Kina-Vietnam-Korea-Japan.

Kan det være noe så banalt som deduksjon, fordi det var en tidsperiode hvor adopsjon fra Sør-Korea var populært i Norge (methinks?), og jeg passer inn under den tidsperioden liksom? Men – det har vært snakk om asiatere både i Norge og i utlandet, og asiatere som ikke har vært i landet i alt for mange år. Er sånn kunnskap generell, og gjør det lettere for dem å gjette riktig?

Snodig.

Just sayin’

I dag kom guttungen på ni bort og spurte - “Du mamma? Hvor var det du egentlig kom fra igjen?”. Noen i klassen hadde lurt, og han husket det ikke. Det har egentlig aldri vært noe tema her hjemme, og det var først for rundt ett år siden jeg plutselig kom på at guttungen kanskje burde vite at mamma’n hans var adoptert og egentlig kom fra et annet land, sånn i tilfelle han skulle få noen spørsmål. Sånn matter-of-factly, no big deal. Jeg vet ikke – har aldri brydd meg noe særlig om det, men det virker kanskje sløkket av meg siden jada, ungene mine ser jo anerledes ut, sånn som meg, og burde dermed vite sånne ting? Ja, jeg er adoptert. Men det å være adoptert har aldri vært en del av min bevisste identitet slik jeg ser det - det har bare vært sånn, noe som er. Makes sense?

Ahwell.