Sunday, May 15, 2011

Skjerpings...

Dette stod på trykk i Askøyværingen 19. april 2011, i petit/kåserispalten "Sånn er det med den saken".

«Skjerp deg, Anne Jo!»

Min kjære lillesøster, som for øvrig rager 7 cm over meg – ikke at det har noe med saken å gjøre, men det er nå litt irriterende, særlig når hun som nå, står og stirrer strengt på meg. Og ruller oppgitt med øynene. Jeg har begått en synd. En synd sett med kirkelige øyne og, når jeg tenker meg om. Omforlatelse.
Jeg kan ikke noe for det. Født sånn, eller blitt sånn? Gud(ene) vet. Vi snakker altså om min hukommelse. Eller mangel på sådan. Selektiv hukommelse, vil noen kanskje påstå. Slik mennesker flest i grunn har. I alle fall politikere? Ikke at jeg er en, altså.

Ta nå for eksempel da min kjære datter var hos mormor, og lekte fornøyd med en 20-22 Barbie-dukker. En og annen dukke fra min og min søsters barndom, men de fleste kom da etter at Rebecca, min eldste niese ble født. Mente nå jeg. Men neida. Min søster var kjapp med å tilsi minst åtte-ti dukker til meg. Seriøst? Jeg nekter å tro jeg var så konform da jeg var mindre. Jeg hadde nå bare fem-seks dukker. Toppen. Banna bein.

Eller kanskje det verste, i enkeltes øyne. Jeg husker ikke hvor store eller tunge mine små var da de ble født. En enorm synd i de fleste mamma-kretser. Som selvsagt har sånt på stell, og som til og med kan hodeomkrets og hele den detaljerte fødselshistorien på rams, time etter time, minutt etter minutt. Ammetåken rammer sjelden når det gjelder sånt, visstnok.

Og hallo, i flere år hadde jeg tre forskjellige datoer jeg trodde var min datters fødselsdato. Min egen datter. Det er litt flaut når selv barnehagen retter på fødselsdatoen for deg, må innrømmes. Tok meg bare fire og et halvt år å memorere den korrekte datoen…

Men tilbake til min søster. Som skulle teste meg: «Hvem var gudmor til Rebecca?». Min eldste niese, altså.

«Øøh. Mamma?» prøvde jeg meg usikkert med. Burde skjønt med det samme at det var et lurespørsmål.

«Deg!!» kom det indignert fra lillesøster. Huffda. Til mitt forsvar: Jeg vet så klart at jeg er fadder, men at jeg faktisk var gudmor; oisann.

Så kjære, kjære Becca: Beklager så mye fra verdens elendigste gudmor (men verdens beste tante!), og gratulerer så mye med dagen. Som var for en uke siden. DET husket jeg!