Thursday, September 23, 2010

Å skue hunden på hårene

Som adoptert synes jeg det er utrolig fascinerende at asiatere jeg møter tilsynelatende kan se hvor jeg opprinnelig kommer fra. Ihvertfall har de få jeg har møtt vært ganske ivrige etter å plassere meg. Med skremmende stor presisjon.

Selv kan jeg for eksempel ikke se forskjell på etniske nordmenn og svensker. Eller nordmenn og dansker. Det til tross for at jeg har bodd i Norge i alle mine år (minus livets syv første måneder). Kan noen det?

Det jeg ihvertfall kan, er å gjette om noen ser nordisk ut, eller øst-europeisk – men da igrunn bare sånn grovt sett.

Men, tilbake til asiatene. Da jeg var liten, pleide familien å feire begivenheter med middager ute. Det skjedde ikke så ofte, men når vi først var ute, var det kinesisk mat det gikk i. En gang kom eierne ut i restauranten for å se nærmere på meg, og begynte høylytt å diskutere seg imellom hvor jeg kom fra. En av de løftet på håret mitt og kikket grundig etter i nakken min. Det avgjorde liksom saken for dem. Huh, liksom? Jeg var cirka to år, og dette er en kuriositet mine foreldre synes er artig å fortelle om innimellom. Men eh – hva er det med nakken som kan vise noen hvor en kommer fra?

Gjennom årene har asiatere kommet bort og enten slått fast eller nikket ivrig “ah-det-var-det-jeg-visste” når jeg sier jeg opprinnelig kommer fra Sør-Korea. What, how come? Selv ser jeg ikke forskjell – asiatere er – unnskyld min ignoranse – asiatere. Iallefall når det kommer til landtilhørighet á la Kina-Vietnam-Korea-Japan.

Kan det være noe så banalt som deduksjon, fordi det var en tidsperiode hvor adopsjon fra Sør-Korea var populært i Norge (methinks?), og jeg passer inn under den tidsperioden liksom? Men – det har vært snakk om asiatere både i Norge og i utlandet, og asiatere som ikke har vært i landet i alt for mange år. Er sånn kunnskap generell, og gjør det lettere for dem å gjette riktig?

Snodig.

Just sayin’

I dag kom guttungen på ni bort og spurte - “Du mamma? Hvor var det du egentlig kom fra igjen?”. Noen i klassen hadde lurt, og han husket det ikke. Det har egentlig aldri vært noe tema her hjemme, og det var først for rundt ett år siden jeg plutselig kom på at guttungen kanskje burde vite at mamma’n hans var adoptert og egentlig kom fra et annet land, sånn i tilfelle han skulle få noen spørsmål. Sånn matter-of-factly, no big deal. Jeg vet ikke – har aldri brydd meg noe særlig om det, men det virker kanskje sløkket av meg siden jada, ungene mine ser jo anerledes ut, sånn som meg, og burde dermed vite sånne ting? Ja, jeg er adoptert. Men det å være adoptert har aldri vært en del av min bevisste identitet slik jeg ser det - det har bare vært sånn, noe som er. Makes sense?

Ahwell.

Monday, September 20, 2010

~~ I know just what you’re saying ~~

Hey You!

Project Stop-Loving-You isn’t going too well. It might very well be too late to undo the old carvings in ones heart, to stop it from going in the same direction like it always has. I don’t know if I really am sorry about that, though. Sure, it hurts, and that is why this project was launched in the first place. Still, I cling onto the hope that it might be easier for you to change your mindset than it is for me. It should, I insist. Thanks for letting me speak out my mind. Even though you doesn’t want to hear. It’s not okay, but what can one do.

Unfortunately yours,

Title: “Don’t Speak” – No Doubt

Monday, September 6, 2010

Art macht frei

artmacht

“Art macht frei” står det på veggen like ved Vektertorget i Bergen.
Sitatet virker malt/sprayet med stensil, og under sitatet er det en figur av en mann med en ansiktsmaske foran ansiktet (se bildet ovenfor).

Sitatet i seg selv virker fint – “kunsten gjør fri/frigjører”. Ordene oser likevel av ubehag. De skaper konnotasjoner til “Arbeit macht frei” – også det i og for seg et fint sitat/slagord, men som de aller fleste oppadgående mennesker vil forbinde med nazistenes arbeidsleire under andre verdenskrig.

Og som om det ikke skulle være nok, at ordene skaper denne konnotasjonen, understrekes det ved den visuelle utformingen av sitatet. Sitatet er utformet etter det mest berømte stedet sitatet stod, konsentrasjonsleiren Auschwitz. Og figuren med ansiktsmasken? Smør på flesk, spør du meg. Akkurat det er en artig touch dog, i den forstand at bruk av ansiktsmaske er nødvendig (iallfall veldig lurt :p) ved denne typen kunst, samtidig som det også understreker arbeidsleir-forbindelsen – gasskamrene fangearbeiderne endte opp i når de ikke lenger var til nytte.

Jeg vil si den er en av de bedre street art piecene jeg har sett. Den får deg til å stoppe opp et øyeblikk. Kanskje grubler du litt over hvorfor dette rørte ved deg, før du kommer på de underliggende assosiasjonene. Dobbelheten i både ord og visualitet er snedig utført. Hva ville kunstneren egentlig? Mener h*n det er en forbindelse der, for eksempel at kunstnere er ufrie slaver av kunsten?  Eller at vi skulle falme rundt i assosiasjonene og ende opp med å lure på hvorfor i utgangspunktet helt uskyldige ord satt sammen kan bety noe helt annet enn deres semiotiske betydning (eller bruker jeg “semiotisk” her feil – inkluderer semiotikk også denne typen ilagtekstra-menighet? Eller er jeg inne på hermeneutikk nå, fortolkning av tekst. Hm.)

Er ingen kunstkjenner eller whatever, så jeg vil egentlig bare si: me like.

Ps. Til bursdagen min sist helg fikk jeg Street Art Norway-boken av noen gode venninner. Super bok, og bladde kjapt igjennom for å se om denne piecen var med, eller eventuelt andre av samme kunstner (Joy?) – det virket ikke sånn. Noen som vet når denne ble til?

Thursday, September 2, 2010

Sosiale medier i mediene

Jada, overskriften er litt for vid til det jeg skriver om her. Bear with me.

Den såkalte TTT-saken i Bergen, teleanbudssaken som endte opp med lekkasjer og antatt korrupsjon, hadde torsdag 2. august høring i finanskomiteen i bystyret.

Til denne høringen sendte Bergens Tidende en journalist, Frode Bjerkestrand, som twitret direkte fra høringen for BT. Twitterfeeden hans ble sendt direkte i et eget vindu i saken om høringen på nett.

Twittervinduet var direkte koplet opp mot journalistens egen twitterkonto.

Dette er en interessant måte å bringe aktuelle saker rett på nett og til leserne. I stedet for at journalisten oppdaterer selve saken fortløpende, twitrer han, og tweetene kommer opp på siden. Samtidig kan de som følger ham på twitter (eller hashtaggen), også følge den fortløpende oppdateringen uavhengig av å måtte være på BT-siden. Akkurat den uavhengige siden mener jeg er en stor fordel, selv om BT kanskje helst ønsker folk bt-sidene.

Noen tanker om denne måten å bringe fortløpende info til folk på:

  • Et av ulempene er Twitters egen begrensing på 140 tegn. Etter de første, innledende tweetene fra høringen, hashtagger han tweetene med “#TTT-saken”, noe som gir enda færre tegn å boltre seg på. Korte, presise meldinger måtte skrives. Kanskje ikke en ulempe det, da.
  • Dette er tilsynelatende billig teknologi – det er bare å “hanke” twitterfeeden, i dette tilfellet hans personlige (eller – den journalistiske - @BTFrodeBjerk indikerer at tweetene hans herfra mer eller mindre er journalistiske tweets, og at han kanskje har en annen, personlig twitterkonto for personlige tweets) twitterkonto, inn i siden.
  • Ut i fra twitterfeeden til journalisten var dette en enveiskommunikasjon – han rapporterte kun – inngikk ikke i samtaler med eventuelle andre twittere som kommenterte det han skrev (om de kommenterte/replyet han direkte – det vet jeg ikke).
  • Jeg lurer på om det er mulighet for å bestemme når man skal slutte å følge noens feed i et sånt twitterfeedvindu? Hvis ikke, kommer vinduet til å fortsette vise journalistens andre tweets…(han har i skrivende stund ikke twitret mer etter høringen).
  • BT kunne ha valgt å følge feeden til hashtaggen de brukte - “#TTT-saken” – da hadde andre kunne slippe til med innspill om de brukte den hashtaggen. BT ville dog ikke hatt noen kontroll med hva andre i så fall skrev, siden feeden ville ha fanget opp alt med “#TTT-saken” uansett innhold. Slike feeds har også en tendens til å virke litt uoversiktlig ved stor aktivitet.
  • Når det gjelder selve tweetene, synes jeg det er interessant å bli fortløpende oppdatert i en såpass viktig og interessant sak. Ok, det er kommentatorens (egen)forkortede rapporter om hva som skjer, hvem som sier/mener hva på under 140 tegn, likevel.
  • Større medier, som VG og Dagbladet, har tidligere hatt hashtagfeeds på bestemte saker.
  • Dagbladet har feks oppdatert fortløpende fra Tour de France med egen spesiallagd side som ble oppdatert kontinuerlig. Ingen begrensinger på antall tegn der. De hadde også en egen chat-funksjon der alle kunne slippe til dersom man registrerte & logget seg på.
  • VG (eller kanskje var det Dagbladet?) hadde chatlignende oppdatering fra Bolivia-rettsaken. Slapp også til lesere som kunne kommentere der.
  • Både Dagbladet og VG sine chat/oppdateringsgreier virker spesialscriptet, ergo – koster mer å designe (iallefall engangsutgift?), enn å bare kople til og få oppdateringer fra twitter?
  • (joda de har vel chatscripts for div fotball&sportsgreier, men jeg følger ikke med på de så :p)

Hmhm, summa summarium, liker måten Twitter ble brukt i akkurat denne saken, som for meg var nytt fra BTs side (har de gjort dette før?). Mener konseptet har utviklingspotensiale dog.

Thoughts?

Wednesday, September 1, 2010

Livet passerer i det skjulte

Interessant.

Årene har gått. Det merkes ikke helt der en står midt oppi det hele. Skulle en derimot gjenåpne en gammel epost-adresse, kan en konstatere at livet i mellomtiden har gått i årene siden adressen sist ble brukt.

I høst fikk jeg gjenåpnet UiB-kontoen min. Da fikk jeg det midt i fleisen.
Nyhetsbrev fra BarniMagen, Babyverden og Bokkilden. De har fortsatt å tikke inn uib-kontoen siden jeg aktivt var en bruker av denne. Sånn apropos - den yngste er nå fem år.

Riktignok har jeg lurt på hvor det ble av nyhetene til Bokkilden. Og meldt meg inn på nytt igjen med den private epost-adressen min. Men de to førstnevnte? Heh.

Kuriøst.

Ps. Like artig å se at – hva heter det – når man skriver inn i browserlinkfeltet og den fortløpende kommer opp med linkforslag? Nevertheless – gamle forskningslinkforslag til gamernettsteder og menings- og kronikkinnlegg i bt.no dukker stadig opp. Artig nostalgia å gjenlese gamle forskningsinteresseområder.