Tuesday, August 16, 2011

Takk for tilliten!

Denne stod på trykk i spalten «Sånn er det med den saken» i Askøyværingen en gang i juni.

Jeg liker å få tilbakemeldinger. Konstruktive tilbakemeldinger som bidrar til å utvikle meg som journalist er velkomne, og så blir jeg glad av ros. Jeg mener – hvem liker vel ikke litt ros, eller å vite at noen faktisk leser det en skriver og synes det er ålreit? Jada – jeg blir forlegen, men samtidig gjør det godt inni en, når det gjelder ros, altså.

Her forleden fikk jeg en tilbakemelding som fikk meg til å tenke litt. En kilde som sa hun i forkant hadde vært litt bekymret for om hun nå «dreit seg ut» for hele Askøy. Men som var blitt mer enn beroliget når reportasjen kom på trykk. Sånt gjør godt å høre.

Men altså? Jeg vet hvor skummelt det kan være å få besøk av en journalist. At noen skal komme og kanskje eksaminere det du gjør eller sier, og komme med sin fortolkning, sin oppfatning av situasjonen - på trykk. All honnør til dere som frivillig slipper oss til, som sier ja når det gjelder personlige ting, som for eksempel å bli intervjuet til fredagsgjesten, eller medvirker til en magasinsak. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde turt sånn personlig altså. Så la meg bare med én gang få lov til å si: Takk for tilliten, for at vi får lov til å komme innpå dere for en skakket stund.

Én gang har jeg blitt intervjuet. Jeg var vel fjorten eller der omkring. «Lille, eksotiske og vevre Ania», stod det å lese i ingressen. Jeg husker ordvalget godt. Fordi jeg ble litt småflau, selv om det var helt uskyldige ord og en kurant beskrivelse av en jente i et da guttepreget miljø. Journalisten bet seg også merke i lyden av den kjappe klapringen over tastaturet – det var kanskje ikke så vanlig med kjappe tastere den gangen, og intervjuet foregikk ved at jeg var på kontoret til journalisten og chattet med min venninne over IRC.

Det er disse to tingene jeg husker fra intervjuet. Jeg mislikte ikke artikkelen, tvert imot, det var en artig og interessant opplevelse så vidt jeg kan huske. Samtidig var det forunderlig å skulle «møte seg selv» gjennom andres øyne, å se hva journalisten mente var viktig og mindre viktig fra hele intervjuseansen.

Liten av vekst er jeg fortsatt. Eksotisk – vel, jeg ser ikke akkurat etnisk norsk ut, så det stemmer vel og. Vever skulle jeg ønske jeg fortsatt var.

Og den kjappe klapringen av fingre over tastaturet? Den er der fortsatt, men jeg har lært meg å ta litt mer hensyn når det gjelder støynivået.

No comments:

Post a Comment