Det er få ting som er så vanskelig som kunsten å hilse på folk

Denne stod i trykk i Askøyværingen tidligere i juni, i spalten «Sånn er det med den saken». Artig nok er denne trolig den jeg har fått mest respons på fra lesere. Stor stas :)

«Smil, og verden smiler tilbake», er det noe som heter. Vel, jeg prøver å leve opp til idealet. Det er bare det at det er så vanskelig å huske på det når du egentlig er en ganske så sjenert person.

Når du går langs en vei, for eksempel i sentrum, og passerer mange folk. Da er det ikke sedvane å hilse på de du passerer. Men hvis du er i nærområdet hjemme, og tar en spasertur, eller går tur i skogen. Da er det vel helt andre regler som gjelder? At det er skikk og bruk å hilse på de få personene du passerer?

I det øyeblikk jeg spotter møtende folk på en øde vei begynner jeg å smugkikke litt på dem for å forsøke å analysere situasjonen og se hva den krever av deg.

Ser de ned på veien, ut på siden, eller har de haken løftet opp og blikket festet på meg? Eller er blikket litt stivt festet ut mot siden? Jeg blir lett usikker, men som regel slipper jeg unna med et forsiktig smil og eventuelt, om jeg føler meg modig, et nikk i tillegg. Om det er en person jeg har sett før og av erfaring vet pleier å smile tilbake, drister jeg meg til og med til et lite «hei» i forbifarten. Eller, det vil si – munnen min former seg til et «hei», selve hei´et kommer ut som et knapt hvisken. Av og til blir det en liten «sisten» som lekes, den ene gangen hilser jeg men ikke den andre, den neste gangen samme person forbigås hilser personen men ikke jeg, og så videre og så videre...

Det verste er å feilbedømme situasjonen. De tilfellene når de du møter faktisk sier «hei» eller gir deg et strålende smil i det de passerer, og du egentlig trodde de ikke skulle hilse og det er for sent å gi dem et nikk eller smil tilbake. Eller når noen du vet hvem er men ikke husket i det øyeblikket hilser på deg uten å få respons. Da blir jeg flau må innrømmes. Men ikke så flau som i situasjonene hvor jeg er den som smiler og sier (ok, hvisker) «hei», og bare får mutte tryner med blikket stivt festet forbi deg tilbake.

Egentlig er det kjempetåpelig å tenke sånn, at man «må» få en positiv respons tilbake for å gi en ut. Jeg er fullstendig klar over det. Og så påvirker det den videre situasjonen, neste turfolk man møter hilser kanskje blidt på deg, mens du er nedenfor etter de forrige som ikke hilste og har bestemt deg for å ignorere de neste du møter.

Men, det er jo hyggelig å møte et blidt fjes i forbifarten, så jeg prøver...avogtil...

Takk for tilliten!

Denne stod på trykk i spalten «Sånn er det med den saken» i Askøyværingen en gang i juni.

Jeg liker å få tilbakemeldinger. Konstruktive tilbakemeldinger som bidrar til å utvikle meg som journalist er velkomne, og så blir jeg glad av ros. Jeg mener – hvem liker vel ikke litt ros, eller å vite at noen faktisk leser det en skriver og synes det er ålreit? Jada – jeg blir forlegen, men samtidig gjør det godt inni en, når det gjelder ros, altså.

Her forleden fikk jeg en tilbakemelding som fikk meg til å tenke litt. En kilde som sa hun i forkant hadde vært litt bekymret for om hun nå «dreit seg ut» for hele Askøy. Men som var blitt mer enn beroliget når reportasjen kom på trykk. Sånt gjør godt å høre.

Men altså? Jeg vet hvor skummelt det kan være å få besøk av en journalist. At noen skal komme og kanskje eksaminere det du gjør eller sier, og komme med sin fortolkning, sin oppfatning av situasjonen - på trykk. All honnør til dere som frivillig slipper oss til, som sier ja når det gjelder personlige ting, som for eksempel å bli intervjuet til fredagsgjesten, eller medvirker til en magasinsak. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde turt sånn personlig altså. Så la meg bare med én gang få lov til å si: Takk for tilliten, for at vi får lov til å komme innpå dere for en skakket stund.

Én gang har jeg blitt intervjuet. Jeg var vel fjorten eller der omkring. «Lille, eksotiske og vevre Ania», stod det å lese i ingressen. Jeg husker ordvalget godt. Fordi jeg ble litt småflau, selv om det var helt uskyldige ord og en kurant beskrivelse av en jente i et da guttepreget miljø. Journalisten bet seg også merke i lyden av den kjappe klapringen over tastaturet – det var kanskje ikke så vanlig med kjappe tastere den gangen, og intervjuet foregikk ved at jeg var på kontoret til journalisten og chattet med min venninne over IRC.

Det er disse to tingene jeg husker fra intervjuet. Jeg mislikte ikke artikkelen, tvert imot, det var en artig og interessant opplevelse så vidt jeg kan huske. Samtidig var det forunderlig å skulle «møte seg selv» gjennom andres øyne, å se hva journalisten mente var viktig og mindre viktig fra hele intervjuseansen.

Liten av vekst er jeg fortsatt. Eksotisk – vel, jeg ser ikke akkurat etnisk norsk ut, så det stemmer vel og. Vever skulle jeg ønske jeg fortsatt var.

Og den kjappe klapringen av fingre over tastaturet? Den er der fortsatt, men jeg har lært meg å ta litt mer hensyn når det gjelder støynivået.

Skjerpings...

Dette stod på trykk i Askøyværingen 19. april 2011, i petit/kåserispalten "Sånn er det med den saken".

«Skjerp deg, Anne Jo!»

Min kjære lillesøster, som for øvrig rager 7 cm over meg – ikke at det har noe med saken å gjøre, men det er nå litt irriterende, særlig når hun som nå, står og stirrer strengt på meg. Og ruller oppgitt med øynene. Jeg har begått en synd. En synd sett med kirkelige øyne og, når jeg tenker meg om. Omforlatelse.
Jeg kan ikke noe for det. Født sånn, eller blitt sånn? Gud(ene) vet. Vi snakker altså om min hukommelse. Eller mangel på sådan. Selektiv hukommelse, vil noen kanskje påstå. Slik mennesker flest i grunn har. I alle fall politikere? Ikke at jeg er en, altså.

Ta nå for eksempel da min kjære datter var hos mormor, og lekte fornøyd med en 20-22 Barbie-dukker. En og annen dukke fra min og min søsters barndom, men de fleste kom da etter at Rebecca, min eldste niese ble født. Mente nå jeg. Men neida. Min søster var kjapp med å tilsi minst åtte-ti dukker til meg. Seriøst? Jeg nekter å tro jeg var så konform da jeg var mindre. Jeg hadde nå bare fem-seks dukker. Toppen. Banna bein.

Eller kanskje det verste, i enkeltes øyne. Jeg husker ikke hvor store eller tunge mine små var da de ble født. En enorm synd i de fleste mamma-kretser. Som selvsagt har sånt på stell, og som til og med kan hodeomkrets og hele den detaljerte fødselshistorien på rams, time etter time, minutt etter minutt. Ammetåken rammer sjelden når det gjelder sånt, visstnok.

Og hallo, i flere år hadde jeg tre forskjellige datoer jeg trodde var min datters fødselsdato. Min egen datter. Det er litt flaut når selv barnehagen retter på fødselsdatoen for deg, må innrømmes. Tok meg bare fire og et halvt år å memorere den korrekte datoen…

Men tilbake til min søster. Som skulle teste meg: «Hvem var gudmor til Rebecca?». Min eldste niese, altså.

«Øøh. Mamma?» prøvde jeg meg usikkert med. Burde skjønt med det samme at det var et lurespørsmål.

«Deg!!» kom det indignert fra lillesøster. Huffda. Til mitt forsvar: Jeg vet så klart at jeg er fadder, men at jeg faktisk var gudmor; oisann.

Så kjære, kjære Becca: Beklager så mye fra verdens elendigste gudmor (men verdens beste tante!), og gratulerer så mye med dagen. Som var for en uke siden. DET husket jeg!

Arven etter vinterisen

Det knaste under sålene. Grus, arven etter vinterisen.
Et strengt blikk søkte seg opp mot mitt: “Mamma, du bråker sånn!” Den strenge masken sprakk til et eneste, stort smil. En liten hånd søkte mitt.
Alt var vel.

Blogging–en fragmentert del av oss.

Sier hva vi gjør og sier i cyberspace noe om helheten i hvem og hvordan vi er?

Dagbladet.no skrev 28. oktober 2010 om Gudrun Jona Gudmundsdottir (23), som fikk avslag på søknad om arbeidsavklaringspenger fra NAV tidligere i sommer. Grunnen til at hun søkte om arbeidsavklaringspenger, var ifølge db.no at hun lider av kronisk urticaria (elveblest) og moderat depresjon, og derfor ble oppfordret til å søke av sin fastlege.

Første avslag på søknaden var begrunnet for gode skolekarakterer. Det i seg selv, for meg, en merkelig begrunnelse, men som jeg ikke har noen forutsetning til å synse noe om. Da hun klagde på avslaget, kom NAV med utdrag fra hennes private blogg, og dette:

«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.» (Dagbladet 2010)

Riktignok fremholder NAV at kontroll av personlig blogg ikke alene utgjorde avslaget: “Vi bruker ikke uttalelser fra en blogg som begrunnelse for et vedtak alene, sier Thorbjørnsen til Dagbladet.” (Dagbladet 2010)

Ikke kjenner jeg saken utover hvordan den er fremstilt i media, og ikke har jeg sett bloggen til Gudrun tidligere. Jeg føler dog det er på sin plass å peke på følgende:

Hvordan vi fremstiller oss på nettet, for eksempel i en blogg, tegner ikke helheten over hvordan vi faktisk er eller har det. Vi utfører aktivt en selektiv utvelgelse av hva, hvor mye og ikke minst hvordan vi deler av oss, og har alle ulike incentiver og bakgrunn for å dele akkurat det vi gjør med offentligheten. Med andre ord, vi presenterer en redigert utgave av oss selv på nettet.

(…) Men en eventuell oppmerksomhets- og betroelseskultur innebærer ikke at individet ukritisk formidler sin subjektivitet. Vi har større kontroll over egne nettmedierte uttrykk enn hva som er tilfelle for muntlig kommunikasjon. For noen betyr muligheten til å etterprøve egne uttrykk før de publiseres at grensene for selvrepresentasjoner endres.
(Maria Lüders, “Private subjekter i digitale miljøer” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

At aktivitetsnivået i en blogg skal være indikasjon på noe som helst, må vel være (og her synser jeg subjektivt – jeg er ingen fagperson, sånn som både hennes fastlege og spesialist som har uttalt seg om hennes “førbarhet”), at denne personen virker som en som har mulighet til å jobbe med seg selv og klare ting bare det legges til rette for det? Som lekmann lurer jeg og på om det kan ligge noe i det å gripe fatt i det positive, de tingene man ihvertfall mestrer, og dele fremskrittene der for å vise at dette har man ihvertfall kontroll over? Hva vet de om kanskje bloggen hennes brukes som en form for selvterapeutisk utløpskanal, slik hun selv hevder:

Hun forteller at hun prøver å fokusere på de positive tingene i livet på bloggen.
- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp, mener hun.
(Dagbladet)

David Brake konkluderer i “Personlige bloggere og deres publikum” blant annet med at:

Mange av de intervjuende følte at deres egen bloggpraksis var fornøyelig, noen ganger til og med verdifull og selvutviklende. For dem som ikke ellers fikk utløp for sin kreativitet, muliggjorde dette en plausibel måte å nå ut til et publikum på.
(David Brake, “Personlige bloggere og deres publikum” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

Vil ellers peke til Ida Jacksons (Virrvarr) innlegg der hun skriver om mestringsperspektivet som motivasjon når hun blogger om sin psykiske problemer, og hva hun deler og ikke deler i den forbindelse.

Og så har vi Jill Walker Rettberg, som minner oss om at fordi visse typer blogs skrives med en personlig, fortrolig fortellerstemme som får oss til å føle en viss nærhet til bloggeren (og – min tolkning: virker mer autentisk for hvem og hvordan personen bak bloggen er), kan det være alt for lett å glemme at bloggeren faktisk ikke deler alt av tanker eller opplevelser med leserne av bloggen (Jill Walker Rettberg, “Blogging" 2008).

Kanskje det var akkurat den fellen NAV her gikk i.

~~ I know just what you’re saying ~~

Hey You!

Project Stop-Loving-You isn’t going too well. It might very well be too late to undo the old carvings in ones heart, to stop it from going in the same direction like it always has. I don’t know if I really am sorry about that, though. Sure, it hurts, and that is why this project was launched in the first place. Still, I cling onto the hope that it might be easier for you to change your mindset than it is for me. It should, I insist. Thanks for letting me speak out my mind. Even though you doesn’t want to hear. It’s not okay, but what can one do.

Unfortunately yours,

Title: “Don’t Speak” – No Doubt

Sosiale medier i mediene

Jada, overskriften er litt for vid til det jeg skriver om her. Bear with me.

Den såkalte TTT-saken i Bergen, teleanbudssaken som endte opp med lekkasjer og antatt korrupsjon, hadde torsdag 2. august høring i finanskomiteen i bystyret.

Til denne høringen sendte Bergens Tidende en journalist, Frode Bjerkestrand, som twitret direkte fra høringen for BT. Twitterfeeden hans ble sendt direkte i et eget vindu i saken om høringen på nett.

Twittervinduet var direkte koplet opp mot journalistens egen twitterkonto.

Dette er en interessant måte å bringe aktuelle saker rett på nett og til leserne. I stedet for at journalisten oppdaterer selve saken fortløpende, twitrer han, og tweetene kommer opp på siden. Samtidig kan de som følger ham på twitter (eller hashtaggen), også følge den fortløpende oppdateringen uavhengig av å måtte være på BT-siden. Akkurat den uavhengige siden mener jeg er en stor fordel, selv om BT kanskje helst ønsker folk på bt-sidene.

Noen tanker om denne måten å bringe fortløpende info til folk på:

• Et av ulempene er Twitters egen begrensing på 140 tegn. Etter de første, innledende tweetene fra høringen, hashtagger han tweetene med “#TTT-saken”, noe som gir enda færre tegn å boltre seg på. Korte, presise meldinger måtte skrives. Kanskje ikke en ulempe det, da.
• Dette er tilsynelatende billig teknologi – det er bare å “hanke” twitterfeeden, i dette tilfellet hans personlige (eller – den journalistiske - @BTFrodeBjerk indikerer at tweetene hans herfra mer eller mindre er journalistiske tweets, og at han kanskje har en annen, personlig twitterkonto for personlige tweets) twitterkonto, inn i siden.
• Ut i fra twitterfeeden til journalisten var dette en enveiskommunikasjon – han rapporterte kun – inngikk ikke i samtaler med eventuelle andre twittere som kommenterte det han skrev (om de kommenterte/replyet han direkte – det vet jeg ikke).
• Jeg lurer på om det er mulighet for å bestemme når man skal slutte å følge noens feed i et sånt twitterfeedvindu? Hvis ikke, kommer vinduet til å fortsette vise journalistens andre tweets…(han har i skrivende stund ikke twitret mer etter høringen).
• BT kunne ha valgt å følge feeden til hashtaggen de brukte - “#TTT-saken” – da hadde andre kunne slippe til med innspill om de brukte den hashtaggen. BT ville dog ikke hatt noen kontroll med hva andre i så fall skrev, siden feeden ville ha fanget opp alt med “#TTT-saken” uansett innhold. Slike feeds har også en tendens til å virke litt uoversiktlig ved stor aktivitet.
• Når det gjelder selve tweetene, synes jeg det er interessant å bli fortløpende oppdatert i en såpass viktig og interessant sak. Ok, det er kommentatorens (egen)forkortede rapporter om hva som skjer, hvem som sier/mener hva på under 140 tegn, likevel.
• Større medier, som VG og Dagbladet, har tidligere hatt hashtagfeeds på bestemte saker.
• Dagbladet har feks oppdatert fortløpende fra Tour de France med egen spesiallagd side som ble oppdatert kontinuerlig. Ingen begrensinger på antall tegn der. De hadde også en egen chat-funksjon der alle kunne slippe til dersom man registrerte & logget seg på.
• VG (eller kanskje var det Dagbladet?) hadde chatlignende oppdatering fra Bolivia-rettsaken. Slapp også til lesere som kunne kommentere der.
• Både Dagbladet og VG sine chat/oppdateringsgreier virker spesialscriptet, ergo – koster mer å designe (iallefall engangsutgift?), enn å bare kople til og få oppdateringer fra twitter?
• (joda de har vel chatscripts for div fotball&sportsgreier, men jeg følger ikke med på de så :p)

Hmhm, summa summarium, liker måten Twitter ble brukt i akkurat denne saken, som for meg var nytt fra BTs side (har de gjort dette før?). Mener konseptet har utviklingspotensiale dog.

Thoughts?

Mobildödaren

Det hele begynte i fjor sommer.
Vi var på østlandet, og min kjære, trofaste Nokia-mobil forsvant. Plutselig.
Nå skal det innrømmes at det ikke var et alt for uvanlig fenomen. Som regel dukket den opp, godt hjulpet av høy ringetone og en annens telefon.
Men vi var på fremmed grunn, og et bryllup skulle fotograferes dagen etter. Krise!

Dagen etter fikk jeg vite at noen hadde funnet mobilen min.
- Det er ikke et pent syn, ble jeg advart.
”Noen” – meget sannsynlig undertegnede, hadde nemlig prestert å kjøre over mobilen med bilen ute på det gruslagte gårdstunet. Den så da noenlunde hel ut, og virket sannsynligvis – om det bare gikk an å se noe annet enn svakt blinkende lys gjennom en særdeles sprukken glassfront.
Jeg trengte en ny telefon.

Valget falt noen uker etter på en shiny knallrød, lekker Samsung touch-telefon. Rimelig var den da også, for alt det den inneholdt. En tusenlapp, bare.
Litt etter begynte jeg i ny jobb. Fotograf i lokalavisen! Spennende!

På et av de første fotooppdragene måtte jeg ut i styrtregn. Reneste det-regner-katter-og-hunder-ja-du-er-i-Bergen-vær. Svære, tennisballaktige regndråper høljet ned, og fant veien inn regnjakkelommen. Der min flunkende nye mobil lå. Det var 500 kroner ut vinduet uken de to ukene jeg fikk beholde den mobilen.

Deretter hadde jeg lært. Nå skulle en mobil av eldre modell kjøpes inn, til en krone stykket. Det var visst ikke noe vits med noe bedre.

Lenge gikk det fint. Nesten ett år, faktisk. Joda, utallige ganger måtte hustelefonen til pers for å ringe opp mobilen når den hadde bestemt seg for å gjemme seg. Men vis meg den person som ikke har måttet ty til slike midler en gang i blant? Dessuten dukket den alltid opp, selv om det kunne gå dager imellom.

Så opprant den første, ordentlige dagen på universitetet. Pliktoppskyldigst gikk jeg til innkjøp av en kaffetermoskopp, siden jeg helt sikkert kom til å drikke en del kaffe på universitetet. Dessuten hadde den lokk! Lokk med åpningsmekanisme for drikketuten! Lokk = trygt å putte koppen i veska, no?

Spør du mobilen min, hadde den nok sagt nei – dersom den var i live. Å slippe den rett ned den åpne veska mi var nok ingen god ide. Plutselig hadde lokket løsnet seg litt. Nok til å skvulpe litt kaffe i veska (“Har du en kaffekopp i veska? Som ikke er tømt?” sitat hoderystende mann). Samtidig var mobilen på mystisk vis forsvunnet.

Aner du koblingen?
Det gjorde ikke jeg de 45 minuttene jeg bar på den dumme kaffekoppen i hånda mens jeg febrilsk lette etter mobilen.

Som senere ble funnet da mannen bestemte seg for å ta affære (“Hvorfor gå rundt med halvfull kopp når du ikke har tenkt å drikke opp kaffen uansett?”) og tømme kaffekoppen for meg.

“Du, det er ok å bare si det dersom du ville ha en ny mobil, vet du.”