Mobildödaren

Det hele begynte i fjor sommer.
Vi var på østlandet, og min kjære, trofaste Nokia-mobil forsvant. Plutselig.
Nå skal det innrømmes at det ikke var et alt for uvanlig fenomen. Som regel dukket den opp, godt hjulpet av høy ringetone og en annens telefon.
Men vi var på fremmed grunn, og et bryllup skulle fotograferes dagen etter. Krise!

Dagen etter fikk jeg vite at noen hadde funnet mobilen min.
- Det er ikke et pent syn, ble jeg advart.
”Noen” – meget sannsynlig undertegnede, hadde nemlig prestert å kjøre over mobilen med bilen ute på det gruslagte gårdstunet. Den så da noenlunde hel ut, og virket sannsynligvis – om det bare gikk an å se noe annet enn svakt blinkende lys gjennom en særdeles sprukken glassfront.
Jeg trengte en ny telefon.

Valget falt noen uker etter på en shiny knallrød, lekker Samsung touch-telefon. Rimelig var den da også, for alt det den inneholdt. En tusenlapp, bare.
Litt etter begynte jeg i ny jobb. Fotograf i lokalavisen! Spennende!

På et av de første fotooppdragene måtte jeg ut i styrtregn. Reneste det-regner-katter-og-hunder-ja-du-er-i-Bergen-vær. Svære, tennisballaktige regndråper høljet ned, og fant veien inn regnjakkelommen. Der min flunkende nye mobil lå. Det var 500 kroner ut vinduet uken de to ukene jeg fikk beholde den mobilen.

Deretter hadde jeg lært. Nå skulle en mobil av eldre modell kjøpes inn, til en krone stykket. Det var visst ikke noe vits med noe bedre.

Lenge gikk det fint. Nesten ett år, faktisk. Joda, utallige ganger måtte hustelefonen til pers for å ringe opp mobilen når den hadde bestemt seg for å gjemme seg. Men vis meg den person som ikke har måttet ty til slike midler en gang i blant? Dessuten dukket den alltid opp, selv om det kunne gå dager imellom.

Så opprant den første, ordentlige dagen på universitetet. Pliktoppskyldigst gikk jeg til innkjøp av en kaffetermoskopp, siden jeg helt sikkert kom til å drikke en del kaffe på universitetet. Dessuten hadde den lokk! Lokk med åpningsmekanisme for drikketuten! Lokk = trygt å putte koppen i veska, no?

Spør du mobilen min, hadde den nok sagt nei – dersom den var i live. Å slippe den rett ned den åpne veska mi var nok ingen god ide. Plutselig hadde lokket løsnet seg litt. Nok til å skvulpe litt kaffe i veska (“Har du en kaffekopp i veska? Som ikke er tømt?” sitat hoderystende mann). Samtidig var mobilen på mystisk vis forsvunnet.

Aner du koblingen?
Det gjorde ikke jeg de 45 minuttene jeg bar på den dumme kaffekoppen i hånda mens jeg febrilsk lette etter mobilen.

Som senere ble funnet da mannen bestemte seg for å ta affære (“Hvorfor gå rundt med halvfull kopp når du ikke har tenkt å drikke opp kaffen uansett?”) og tømme kaffekoppen for meg.

“Du, det er ok å bare si det dersom du ville ha en ny mobil, vet du.”