Blogging–en fragmentert del av oss.

Sier hva vi gjør og sier i cyberspace noe om helheten i hvem og hvordan vi er?

Dagbladet.no skrev 28. oktober 2010 om Gudrun Jona Gudmundsdottir (23), som fikk avslag på søknad om arbeidsavklaringspenger fra NAV tidligere i sommer. Grunnen til at hun søkte om arbeidsavklaringspenger, var ifølge db.no at hun lider av kronisk urticaria (elveblest) og moderat depresjon, og derfor ble oppfordret til å søke av sin fastlege.

Første avslag på søknaden var begrunnet for gode skolekarakterer. Det i seg selv, for meg, en merkelig begrunnelse, men som jeg ikke har noen forutsetning til å synse noe om. Da hun klagde på avslaget, kom NAV med utdrag fra hennes private blogg, og dette:

«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.» (Dagbladet 2010)

Riktignok fremholder NAV at kontroll av personlig blogg ikke alene utgjorde avslaget: “Vi bruker ikke uttalelser fra en blogg som begrunnelse for et vedtak alene, sier Thorbjørnsen til Dagbladet.” (Dagbladet 2010)

Ikke kjenner jeg saken utover hvordan den er fremstilt i media, og ikke har jeg sett bloggen til Gudrun tidligere. Jeg føler dog det er på sin plass å peke på følgende:

Hvordan vi fremstiller oss på nettet, for eksempel i en blogg, tegner ikke helheten over hvordan vi faktisk er eller har det. Vi utfører aktivt en selektiv utvelgelse av hva, hvor mye og ikke minst hvordan vi deler av oss, og har alle ulike incentiver og bakgrunn for å dele akkurat det vi gjør med offentligheten. Med andre ord, vi presenterer en redigert utgave av oss selv på nettet.

(…) Men en eventuell oppmerksomhets- og betroelseskultur innebærer ikke at individet ukritisk formidler sin subjektivitet. Vi har større kontroll over egne nettmedierte uttrykk enn hva som er tilfelle for muntlig kommunikasjon. For noen betyr muligheten til å etterprøve egne uttrykk før de publiseres at grensene for selvrepresentasjoner endres.
(Maria Lüders, “Private subjekter i digitale miljøer” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

At aktivitetsnivået i en blogg skal være indikasjon på noe som helst, må vel være (og her synser jeg subjektivt – jeg er ingen fagperson, sånn som både hennes fastlege og spesialist som har uttalt seg om hennes “førbarhet”), at denne personen virker som en som har mulighet til å jobbe med seg selv og klare ting bare det legges til rette for det? Som lekmann lurer jeg og på om det kan ligge noe i det å gripe fatt i det positive, de tingene man ihvertfall mestrer, og dele fremskrittene der for å vise at dette har man ihvertfall kontroll over? Hva vet de om kanskje bloggen hennes brukes som en form for selvterapeutisk utløpskanal, slik hun selv hevder:

Hun forteller at hun prøver å fokusere på de positive tingene i livet på bloggen.
- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp, mener hun.
(Dagbladet)

David Brake konkluderer i “Personlige bloggere og deres publikum” blant annet med at:

Mange av de intervjuende følte at deres egen bloggpraksis var fornøyelig, noen ganger til og med verdifull og selvutviklende. For dem som ikke ellers fikk utløp for sin kreativitet, muliggjorde dette en plausibel måte å nå ut til et publikum på.
(David Brake, “Personlige bloggere og deres publikum” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

Vil ellers peke til Ida Jacksons (Virrvarr) innlegg der hun skriver om mestringsperspektivet som motivasjon når hun blogger om sin psykiske problemer, og hva hun deler og ikke deler i den forbindelse.

Og så har vi Jill Walker Rettberg, som minner oss om at fordi visse typer blogs skrives med en personlig, fortrolig fortellerstemme som får oss til å føle en viss nærhet til bloggeren (og – min tolkning: virker mer autentisk for hvem og hvordan personen bak bloggen er), kan det være alt for lett å glemme at bloggeren faktisk ikke deler alt av tanker eller opplevelser med leserne av bloggen (Jill Walker Rettberg, “Blogging" 2008).

Kanskje det var akkurat den fellen NAV her gikk i.

Livet passerer i det skjulte

Interessant.

Årene har gått. Det merkes ikke helt der en står midt oppi det hele. Skulle en derimot gjenåpne en gammel epost-adresse, kan en konstatere at livet i mellomtiden har gått i årene siden adressen sist ble brukt.

I høst fikk jeg gjenåpnet UiB-kontoen min. Da fikk jeg det midt i fleisen.
Nyhetsbrev fra BarniMagen, Babyverden og Bokkilden. De har fortsatt å tikke inn uib-kontoen siden jeg aktivt var en bruker av denne. Sånn apropos - den yngste er nå fem år.

Riktignok har jeg lurt på hvor det ble av nyhetene til Bokkilden. Og meldt meg inn på nytt igjen med den private epost-adressen min. Men de to førstnevnte? Heh.

Kuriøst.

Ps. Like artig å se at – hva heter det – når man skriver inn i browserlinkfeltet og den fortløpende kommer opp med linkforslag? Nevertheless – gamle forskningslinkforslag til gamernettsteder og menings- og kronikkinnlegg i bt.no dukker stadig opp. Artig nostalgia å gjenlese gamle forskningsinteresseområder.

Noter til glede og besvær

Noter er kjekke saker.

Det fremgår av setningen overfor at jeg liker noter. De små tegnene ved siden av ord eller setninger som viser til mer informasjon et annet sted. Jeg må ærlig talt innrømme at de gjør meg nysgjerrig. Hvorfor valgte forfatteren av teksten å legge inn en note akkurat der? Det kan være noe så trivielt som å referere til noe, en annen tekst forfatteren hentet informasjonsbiten sin fra. Det kan være fordi forfatteren ønsket å utdype noe, noe forfatteren kanskje mente var underordnet selve teksten. Det kan være et årstall. Noten er ikke nødvendig for selve teksten, men utdypende for den leser som velger å lete seg frem til noten.

Ikke alle noter er like. En note er fellesbenevnelsen for margnoter, sluttnoter og fotnoter. Margnoter kommer i margen på siden. Sluttnoter kommer - vent for det - til slutt i kapitlet eller hele teksten, altså bak i boken. Fotnoten, kanskje den mest vanligste benevnelsen, er noter som kommer på slutten av samme side som notetegnet.

Det finnes nok av lesere som ignorerer notene totalt. Jeg hører altså ikke til den kategorien. Jeg hører derimot til den delen av lesere som ikke kan begripe hvorfor så mange forfattere tilsynelatende er så glad i sluttnoter. Det føles unektelig som et unødvendig (over)grep å skulle tvinge notehungrige lesere til å måtte lete til seg sidene bakerst i boken, eller til sidene der kapitelet slutter, for å finne ut hva som skjuler seg bak noten. Jeg liker å bla i sidene kronologisk, ikke hoppe frem og tilbake, ilagt noe leting her og der.

Det er klart. Jeg kan bruke små, kjekke klistrelapper til notesidene for å fortere finne frem. Jeg kan ignorere notene komplett (klarer jeg det? nei). Jeg vil heller bruke energien min på å irritere meg over forfatteren, eller i hvert fall layoutdesigneren, som kaster bort verdifull konsentrasjon. Min verdifulle konsentrasjon. Mens jeg motvillig blar og leter meg frem til sluttnoten.

Ja til fotnoter!
Nei til sluttnoter!
Tja til margnoter.

Der. Da fikk jeg sagt det.