Det er få ting som er så vanskelig som kunsten å hilse på folk

Denne stod i trykk i Askøyværingen tidligere i juni, i spalten «Sånn er det med den saken». Artig nok er denne trolig den jeg har fått mest respons på fra lesere. Stor stas :)

«Smil, og verden smiler tilbake», er det noe som heter. Vel, jeg prøver å leve opp til idealet. Det er bare det at det er så vanskelig å huske på det når du egentlig er en ganske så sjenert person.

Når du går langs en vei, for eksempel i sentrum, og passerer mange folk. Da er det ikke sedvane å hilse på de du passerer. Men hvis du er i nærområdet hjemme, og tar en spasertur, eller går tur i skogen. Da er det vel helt andre regler som gjelder? At det er skikk og bruk å hilse på de få personene du passerer?

I det øyeblikk jeg spotter møtende folk på en øde vei begynner jeg å smugkikke litt på dem for å forsøke å analysere situasjonen og se hva den krever av deg.

Ser de ned på veien, ut på siden, eller har de haken løftet opp og blikket festet på meg? Eller er blikket litt stivt festet ut mot siden? Jeg blir lett usikker, men som regel slipper jeg unna med et forsiktig smil og eventuelt, om jeg føler meg modig, et nikk i tillegg. Om det er en person jeg har sett før og av erfaring vet pleier å smile tilbake, drister jeg meg til og med til et lite «hei» i forbifarten. Eller, det vil si – munnen min former seg til et «hei», selve hei´et kommer ut som et knapt hvisken. Av og til blir det en liten «sisten» som lekes, den ene gangen hilser jeg men ikke den andre, den neste gangen samme person forbigås hilser personen men ikke jeg, og så videre og så videre...

Det verste er å feilbedømme situasjonen. De tilfellene når de du møter faktisk sier «hei» eller gir deg et strålende smil i det de passerer, og du egentlig trodde de ikke skulle hilse og det er for sent å gi dem et nikk eller smil tilbake. Eller når noen du vet hvem er men ikke husket i det øyeblikket hilser på deg uten å få respons. Da blir jeg flau må innrømmes. Men ikke så flau som i situasjonene hvor jeg er den som smiler og sier (ok, hvisker) «hei», og bare får mutte tryner med blikket stivt festet forbi deg tilbake.

Egentlig er det kjempetåpelig å tenke sånn, at man «må» få en positiv respons tilbake for å gi en ut. Jeg er fullstendig klar over det. Og så påvirker det den videre situasjonen, neste turfolk man møter hilser kanskje blidt på deg, mens du er nedenfor etter de forrige som ikke hilste og har bestemt deg for å ignorere de neste du møter.

Men, det er jo hyggelig å møte et blidt fjes i forbifarten, så jeg prøver...avogtil...

Takk for tilliten!

Denne stod på trykk i spalten «Sånn er det med den saken» i Askøyværingen en gang i juni.

Jeg liker å få tilbakemeldinger. Konstruktive tilbakemeldinger som bidrar til å utvikle meg som journalist er velkomne, og så blir jeg glad av ros. Jeg mener – hvem liker vel ikke litt ros, eller å vite at noen faktisk leser det en skriver og synes det er ålreit? Jada – jeg blir forlegen, men samtidig gjør det godt inni en, når det gjelder ros, altså.

Her forleden fikk jeg en tilbakemelding som fikk meg til å tenke litt. En kilde som sa hun i forkant hadde vært litt bekymret for om hun nå «dreit seg ut» for hele Askøy. Men som var blitt mer enn beroliget når reportasjen kom på trykk. Sånt gjør godt å høre.

Men altså? Jeg vet hvor skummelt det kan være å få besøk av en journalist. At noen skal komme og kanskje eksaminere det du gjør eller sier, og komme med sin fortolkning, sin oppfatning av situasjonen - på trykk. All honnør til dere som frivillig slipper oss til, som sier ja når det gjelder personlige ting, som for eksempel å bli intervjuet til fredagsgjesten, eller medvirker til en magasinsak. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde turt sånn personlig altså. Så la meg bare med én gang få lov til å si: Takk for tilliten, for at vi får lov til å komme innpå dere for en skakket stund.

Én gang har jeg blitt intervjuet. Jeg var vel fjorten eller der omkring. «Lille, eksotiske og vevre Ania», stod det å lese i ingressen. Jeg husker ordvalget godt. Fordi jeg ble litt småflau, selv om det var helt uskyldige ord og en kurant beskrivelse av en jente i et da guttepreget miljø. Journalisten bet seg også merke i lyden av den kjappe klapringen over tastaturet – det var kanskje ikke så vanlig med kjappe tastere den gangen, og intervjuet foregikk ved at jeg var på kontoret til journalisten og chattet med min venninne over IRC.

Det er disse to tingene jeg husker fra intervjuet. Jeg mislikte ikke artikkelen, tvert imot, det var en artig og interessant opplevelse så vidt jeg kan huske. Samtidig var det forunderlig å skulle «møte seg selv» gjennom andres øyne, å se hva journalisten mente var viktig og mindre viktig fra hele intervjuseansen.

Liten av vekst er jeg fortsatt. Eksotisk – vel, jeg ser ikke akkurat etnisk norsk ut, så det stemmer vel og. Vever skulle jeg ønske jeg fortsatt var.

Og den kjappe klapringen av fingre over tastaturet? Den er der fortsatt, men jeg har lært meg å ta litt mer hensyn når det gjelder støynivået.

Skjerpings...

Dette stod på trykk i Askøyværingen 19. april 2011, i petit/kåserispalten "Sånn er det med den saken".

«Skjerp deg, Anne Jo!»

Min kjære lillesøster, som for øvrig rager 7 cm over meg – ikke at det har noe med saken å gjøre, men det er nå litt irriterende, særlig når hun som nå, står og stirrer strengt på meg. Og ruller oppgitt med øynene. Jeg har begått en synd. En synd sett med kirkelige øyne og, når jeg tenker meg om. Omforlatelse.
Jeg kan ikke noe for det. Født sånn, eller blitt sånn? Gud(ene) vet. Vi snakker altså om min hukommelse. Eller mangel på sådan. Selektiv hukommelse, vil noen kanskje påstå. Slik mennesker flest i grunn har. I alle fall politikere? Ikke at jeg er en, altså.

Ta nå for eksempel da min kjære datter var hos mormor, og lekte fornøyd med en 20-22 Barbie-dukker. En og annen dukke fra min og min søsters barndom, men de fleste kom da etter at Rebecca, min eldste niese ble født. Mente nå jeg. Men neida. Min søster var kjapp med å tilsi minst åtte-ti dukker til meg. Seriøst? Jeg nekter å tro jeg var så konform da jeg var mindre. Jeg hadde nå bare fem-seks dukker. Toppen. Banna bein.

Eller kanskje det verste, i enkeltes øyne. Jeg husker ikke hvor store eller tunge mine små var da de ble født. En enorm synd i de fleste mamma-kretser. Som selvsagt har sånt på stell, og som til og med kan hodeomkrets og hele den detaljerte fødselshistorien på rams, time etter time, minutt etter minutt. Ammetåken rammer sjelden når det gjelder sånt, visstnok.

Og hallo, i flere år hadde jeg tre forskjellige datoer jeg trodde var min datters fødselsdato. Min egen datter. Det er litt flaut når selv barnehagen retter på fødselsdatoen for deg, må innrømmes. Tok meg bare fire og et halvt år å memorere den korrekte datoen…

Men tilbake til min søster. Som skulle teste meg: «Hvem var gudmor til Rebecca?». Min eldste niese, altså.

«Øøh. Mamma?» prøvde jeg meg usikkert med. Burde skjønt med det samme at det var et lurespørsmål.

«Deg!!» kom det indignert fra lillesøster. Huffda. Til mitt forsvar: Jeg vet så klart at jeg er fadder, men at jeg faktisk var gudmor; oisann.

Så kjære, kjære Becca: Beklager så mye fra verdens elendigste gudmor (men verdens beste tante!), og gratulerer så mye med dagen. Som var for en uke siden. DET husket jeg!

Arven etter vinterisen

Det knaste under sålene. Grus, arven etter vinterisen.
Et strengt blikk søkte seg opp mot mitt: “Mamma, du bråker sånn!” Den strenge masken sprakk til et eneste, stort smil. En liten hånd søkte mitt.
Alt var vel.

Med spill som popkulturell referanse

Er du klar over at dagens unge har helt andre referanser enn oss… noe eldre?

Ikke helt overraskende, men altså – guttungen er ni, snart ti. Min alder er uvesentlig i denne sammenhengen (!!), men la oss si at jeg var temmelig liten da “Indiana Jones and the Raiders of the Lost Ark” gikk på kino, noe som betyr at jeg iallefall fikk den med meg i reprise på TV noen år etterpå. Fornøyelig film, men jeg husker igrunn ikke stort av filmen foruten slutten (hvem kan glemme slutten?).

Så da Cataclysm (en expansion) kom til spillet World of Warcraft, og stor del av questene i det nye området Uldum refererte til Indiana Jones-filmen (questgiveren heter Harrison Jones – en kombinasjon av skuespilleren (Harrison Ford) og characteren (Indiana Jones)), fant mannen ut at vi skulle se Indiana Jones-filmen på nytt slik at jeg bedre kunne få med meg de popkulturelle referansene og de interne jokene til questene og uttalelsene Harrison Jones kom med.

Guttungen, som også spiller WoW, så filmen med oss. Og det fascinerende er – mens jeg underveis i filmen tenkte “ahh” når jeg husket deler av filmhandlingen, kom guttungen stadig med “Åh men det husker jeg fra spillet, snart skjer sånn og sånn” eller “det er jo akkurat sånn som i spillet” og storkoste seg med å gjenkjenne handlingen i filmen. Spillet han referererte til var ikke WoW, men LEGO: Indiana Jones: The Original Adventures, et spill til wii, xbox og flere konsoller, og som han fikk for noen år tilbake. Handlingen i lego-spillet er visst en blanding av alle tre original-filmene, og visse deler har tydeligvis klare, sammenhengende referanser til filmen som gjorde at guttungen kunne se en film laget 20 år før han ble født på en helt annen måte enn meg, eller pappaen sin. Og vite sånn omtrent hva som ville komme, uten å ha sett filmen før. For oss var jo filmen den originale, men for ham var det jo spillet som var den originale. Han ble litt småoverrasket over at filmen fantes, jeg tror ikke han fikk med seg at det var en film bak spillet. Og syntes det var artig. Litt sånn – lese boka eller se filmen først? Bare at man nå kanskje får legge til “spille spillet eller se filmen først”?

Man har en hel hær av unger som er vokst opp med spill basert på film (Harry Potter, noen? Star Wars?), som kanskje var for små til å se selve filmen men fikk lov til å spille spillene. Spillene gir dem jo et helt annet referanseholdepunkt når de får se filmene i ettertid…?

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men syntes det hele var kuriøst nok til å i alle fall ha nevnt det en plass.

Ps. Jada jeg vet Harrison Jones/Indiana Jones-referanser har figurert i WoW tidligere og.

Her kan du forøvrig finne en liste over popkulturelle referanser i World of Warcraft.