Friday, October 29, 2010

Blogging–en fragmentert del av oss.

Sier hva vi gjør og sier i cyberspace noe om helheten i hvem og hvordan vi er?

Dagbladet.no skrev 28. oktober 2010 om Gudrun Jona Gudmundsdottir (23), som fikk avslag på søknad om arbeidsavklaringspenger fra NAV tidligere i sommer. Grunnen til at hun søkte om arbeidsavklaringspenger, var ifølge db.no at hun lider av kronisk urticaria (elveblest) og moderat depresjon, og derfor ble oppfordret til å søke av sin fastlege.

Første avslag på søknaden var begrunnet for gode skolekarakterer. Det i seg selv, for meg, en merkelig begrunnelse, men som jeg ikke har noen forutsetning til å synse noe om. Da hun klagde på avslaget, kom NAV med utdrag fra hennes private blogg, og dette:

«Vedlagt følger noen av innleggene du har publisert i perioden fra du fremsatte krav om AAP til oktober. Ut fra det generelt høye aktivitetsnivået på bloggen din, har vi vanskelig for å se at du kan regnes som arbeidsufør.» (Dagbladet 2010)

Riktignok fremholder NAV at kontroll av personlig blogg ikke alene utgjorde avslaget: “Vi bruker ikke uttalelser fra en blogg som begrunnelse for et vedtak alene, sier Thorbjørnsen til Dagbladet.” (Dagbladet 2010)

Ikke kjenner jeg saken utover hvordan den er fremstilt i media, og ikke har jeg sett bloggen til Gudrun tidligere. Jeg føler dog det er på sin plass å peke på følgende:

Hvordan vi fremstiller oss på nettet, for eksempel i en blogg, tegner ikke helheten over hvordan vi faktisk er eller har det. Vi utfører aktivt en selektiv utvelgelse av hva, hvor mye og ikke minst hvordan vi deler av oss, og har alle ulike incentiver og bakgrunn for å dele akkurat det vi gjør med offentligheten. Med andre ord, vi presenterer en redigert utgave av oss selv på nettet.

(…) Men en eventuell oppmerksomhets- og betroelseskultur innebærer ikke at individet ukritisk formidler sin subjektivitet. Vi har større kontroll over egne nettmedierte uttrykk enn hva som er tilfelle for muntlig kommunikasjon. For noen betyr muligheten til å etterprøve egne uttrykk før de publiseres at grensene for selvrepresentasjoner endres.
(Maria Lüders, “Private subjekter i digitale miljøer” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

At aktivitetsnivået i en blogg skal være indikasjon på noe som helst, må vel være (og her synser jeg subjektivt – jeg er ingen fagperson, sånn som både hennes fastlege og spesialist som har uttalt seg om hennes “førbarhet”), at denne personen virker som en som har mulighet til å jobbe med seg selv og klare ting bare det legges til rette for det? Som lekmann lurer jeg og på om det kan ligge noe i det å gripe fatt i det positive, de tingene man ihvertfall mestrer, og dele fremskrittene der for å vise at dette har man ihvertfall kontroll over? Hva vet de om kanskje bloggen hennes brukes som en form for selvterapeutisk utløpskanal, slik hun selv hevder:

Hun forteller at hun prøver å fokusere på de positive tingene i livet på bloggen.
- Jeg vil ikke skrive en deppeblogg. Jeg bruker bloggen som min egen motivasjon og har gått ned 25 kilo. Nav vil jo åpenbart at jeg skulle ha sittet i sofahjørnet og skrevet om hvor jævlig livet er. Da hadde jeg sikkert ikke fått avslag. Jeg blir straffet for å finne en metode for selvhjelp, mener hun.
(Dagbladet)

David Brake konkluderer i “Personlige bloggere og deres publikum” blant annet med at:

Mange av de intervjuende følte at deres egen bloggpraksis var fornøyelig, noen ganger til og med verdifull og selvutviklende. For dem som ikke ellers fikk utløp for sin kreativitet, muliggjorde dette en plausibel måte å nå ut til et publikum på.
(David Brake, “Personlige bloggere og deres publikum” i “Personlige medier – livet mellom skjermene, 2007)

Vil ellers peke til Ida Jacksons (Virrvarr) innlegg der hun skriver om mestringsperspektivet som motivasjon når hun blogger om sin psykiske problemer, og hva hun deler og ikke deler i den forbindelse.

Og så har vi Jill Walker Rettberg, som minner oss om at fordi visse typer blogs skrives med en personlig, fortrolig fortellerstemme som får oss til å føle en viss nærhet til bloggeren (og – min tolkning: virker mer autentisk for hvem og hvordan personen bak bloggen er), kan det være alt for lett å glemme at bloggeren faktisk ikke deler alt av tanker eller opplevelser med leserne av bloggen (Jill Walker Rettberg, “Blogging" 2008).

Kanskje det var akkurat den fellen NAV her gikk i.

Thursday, October 28, 2010

Fordommer II

"Voldtatte BARN risikerer fengsel!!"

Hva kan jeg si?
Dette er en Facebook-gruppe, opprettet av en som, ut i fra språkbruken, er inderlig engasjert i temaet. Og det er ingenting galt i dette - det er supert at folk engasjerer seg på de måtene de kan. De aller fleste engasjerte folk utretter iallefall mye mer enn det jeg gjør, for å si det sånn.

Men altså.
Uthevingen av BARN i store bokstaver og bruken av flere (ok, bare to da, noe som tross alt er ganske så moderat om man ser på den gjengse fjeseboksjarongen) utropstegn? Den direkte implikasjonen (derivasjonen?) (altså, jeg skjønner meningen og den er jo igrunn riktig, don't get me wrong, men jeg vet ikke, jeg leser det på en måte direkte overføring av voldtatte barn = fengsel, på en måte - der det korrekte skulle sikkert vært "voldtatte barn som tar abort risikerer fengsel". Gjør ikke påstanden mindre sant, da. Hm.)?
Tja, jeg vet ikke, men noe stritter imot meg når jeg leser sånne patos-deklamerende setninger.
På meg virker sånt som regel mot sin hensikt. Selv om påstanden er sant.
I'm a shallow snob.

Ps. Før dere dypper meg i tjære og ruller meg i fjær; jeg HAR skrevet meg opp på Amnesty-oppropet. FØR jeg fikk denne invitasjonen på FB. Og FYI, jeg bruker ikke FB liksom. Har ment å skrive om det en gang, men ikke enda.

Ps2. Hvorfor i huleste har, i skrivende stund, 92 549 ført seg opp som "attending" og ytterligere 16 783 valgt "maybe attending" i Facebook-gruppen, mens "kun" 63 429 faktisk har skrevet seg på oppropet hos Amnesty International? Så dypt stakk supporten?

Ps3: Må bare si det igjen - ja det er supert at folk engasjerer seg uansett hvordan, og ja, det ER en god sak å støtte :) Og jeg er ikke perfekt sjøl, I know (se - jeg blander norsk og engelsk og legger inn mange parenteser og har et overforbruk av bindestrek...blant annet). Jeg må bare innrømme jeg er en skapsnobb som mener språkbruk skal tilpasses situasjonene...men når jeg tenker meg om, så er nok denne bruken perfekt for en slik gruppe og kommunikasjonskanal, altså (den indikerer jo liksom "jeg er engasjert og sint, dette er urettferdig, bli med meg og støtt oppropet mot du og"). Bare ikke meg. Ellerno.

'Nuff rabling & negativity!

Wednesday, October 20, 2010

Fordommer I

Det hvinte i bremsene.

En ung dame passerte rolig centimeter foran det sorte gliset, for anledningen plassert halvveis inn i fotgjengerovergangen. Den sorte SUV'en brummet utålmodig. Brummingen levnet ingen tvil om hva sjåføren mente om blondinens demonstrative gå-sakte-over-feltet-marsj.

Det var ingen tid å miste. Straks blondinen passerte, gikk rusingen over til svidd gummi. Bilen skjøt fart tre meter før den nok en gang måtte bråbremse - for køen foran. Det gjelder å svi av mest mulig bensin på kortest mulig strekning. Alltid.

Rødt og oransje lys ble til grønt. Køen sneglet seg avgårde i bytrafikken. Straks kom det oransje lyset på. SUV'en hadde fortsatt dårlig tid. Den smatt over til motsatt fil, og vinket farvel til et trafikklys som forlengst var blitt til rødt.

I tankene mine unnskyldte jeg den mannlige sjåføren;
I stedet for å være fordomsfull overfor kjønn og biltype, var nok grunnen dette:
den usynlige kona i det tomme passasjersetet skulle føde og de måtte rekke Haukeland.

********

Er det bare meg som synes at det er ekstra kostelig å gå sakte over fotgjengerovergangen når bilen har måttet bråbremse fordi den egentlig ikke hadde tenkt å stoppe i det hele tatt, liksom?

Hilsen smålig