Livet passerer i det skjulte

Interessant.

Årene har gått. Det merkes ikke helt der en står midt oppi det hele. Skulle en derimot gjenåpne en gammel epost-adresse, kan en konstatere at livet i mellomtiden har gått i årene siden adressen sist ble brukt.

I høst fikk jeg gjenåpnet UiB-kontoen min. Da fikk jeg det midt i fleisen.
Nyhetsbrev fra BarniMagen, Babyverden og Bokkilden. De har fortsatt å tikke inn uib-kontoen siden jeg aktivt var en bruker av denne. Sånn apropos - den yngste er nå fem år.

Riktignok har jeg lurt på hvor det ble av nyhetene til Bokkilden. Og meldt meg inn på nytt igjen med den private epost-adressen min. Men de to førstnevnte? Heh.

Kuriøst.

Ps. Like artig å se at – hva heter det – når man skriver inn i browserlinkfeltet og den fortløpende kommer opp med linkforslag? Nevertheless – gamle forskningslinkforslag til gamernettsteder og menings- og kronikkinnlegg i bt.no dukker stadig opp. Artig nostalgia å gjenlese gamle forskningsinteresseområder.

Noter til glede og besvær

Noter er kjekke saker.

Det fremgår av setningen overfor at jeg liker noter. De små tegnene ved siden av ord eller setninger som viser til mer informasjon et annet sted. Jeg må ærlig talt innrømme at de gjør meg nysgjerrig. Hvorfor valgte forfatteren av teksten å legge inn en note akkurat der? Det kan være noe så trivielt som å referere til noe, en annen tekst forfatteren hentet informasjonsbiten sin fra. Det kan være fordi forfatteren ønsket å utdype noe, noe forfatteren kanskje mente var underordnet selve teksten. Det kan være et årstall. Noten er ikke nødvendig for selve teksten, men utdypende for den leser som velger å lete seg frem til noten.

Ikke alle noter er like. En note er fellesbenevnelsen for margnoter, sluttnoter og fotnoter. Margnoter kommer i margen på siden. Sluttnoter kommer - vent for det - til slutt i kapitlet eller hele teksten, altså bak i boken. Fotnoten, kanskje den mest vanligste benevnelsen, er noter som kommer på slutten av samme side som notetegnet.

Det finnes nok av lesere som ignorerer notene totalt. Jeg hører altså ikke til den kategorien. Jeg hører derimot til den delen av lesere som ikke kan begripe hvorfor så mange forfattere tilsynelatende er så glad i sluttnoter. Det føles unektelig som et unødvendig (over)grep å skulle tvinge notehungrige lesere til å måtte lete til seg sidene bakerst i boken, eller til sidene der kapitelet slutter, for å finne ut hva som skjuler seg bak noten. Jeg liker å bla i sidene kronologisk, ikke hoppe frem og tilbake, ilagt noe leting her og der.

Det er klart. Jeg kan bruke små, kjekke klistrelapper til notesidene for å fortere finne frem. Jeg kan ignorere notene komplett (klarer jeg det? nei). Jeg vil heller bruke energien min på å irritere meg over forfatteren, eller i hvert fall layoutdesigneren, som kaster bort verdifull konsentrasjon. Min verdifulle konsentrasjon. Mens jeg motvillig blar og leter meg frem til sluttnoten.

Ja til fotnoter!
Nei til sluttnoter!
Tja til margnoter.

Der. Da fikk jeg sagt det.